Grenseoppgangen menneske - dyr er ikkeuproblematisk og disku
sjonen har gamle historiske røtter. Et klassisk eksempel på denne grenseoppgangen er JeanMarc Gaspard Itards arbeidmed “Den vil
le gutten fra Aveyron”, også kalt ulvegutten (Edlund 1997). Itard, som var lege, publisertesittarbeidalleredei 1807, og BenteEdlund kroner ham til spesialpedagogikkens far. Ulvegutten ble funnetna
ken og forskremt i skogene utenforAveyron og brakttil sivilisasjo nen av trejegere. Han var da mellom 11 og 12 år gammel ogblir be
skrevet som et dyrisk vesen, følelsemessig avstumpet, språkløs og forskremtmed atferd som etvilt dyr. Itards menneskelige og spesi alpedagogiske kamp kan nettopp beskrives som en kamp for å for
løse det menneskelige hosgutten, og løfteham opp fradyrestadiet.
Darwins evolusjonsteori av 1859postulerte at det var en kontinui tet i utviklingen mellom menneskeog dyr. Dette fikk politiskekon
sekvenser påflereplan. Hvis det erslikat naturen nådeløst utdefine-rer de svake, mens sivilisasjonen bygger sykehus og anstalter for å hjelpe og beskyttede syke, gale og åndsvake, biiren av følgene at også de svakeste ogmestlivsudugeligefårmulighettil å fortplante seg. “Ingen som har arbeidet med dyravl, kan tvile påat dette i høy grad er skadelig formenneskeslekten”,skriver Darwini 1871. Slike resonnementer gir også grobunnfor tvil om sterkt funksjonshemme
de individer kan betraktes som “virkelige” mennesker.
Dyr,
menneskeellertroll?“Er du etmenneske, sådøper jeg deg..” Disse ordene inngikk itidli
geretidersdåpsritualer “mellem det af djævlen befængteog det men
neskelige”(Kirkebæk 1997). Hun forteller at etbarn i vissetilfeller kunnebli oppfattet å ha et så avvikende utseendeat det ikke ble be
tegnet som menneskelig.Derfor ble det nektetdåpen.Dette synet har klare tråder til byttingefortellingene. Forestillingene om byttinger har aner tilbake til middelalderen og gjenfinnes fra orienten til de brittiske øyene (Högberg 1996). Det forekommer også i norskfolke tro,og beretningeneom dem er skremmende og grufulle. Det går ty delig fram at byttingehistoriene dreier seg om psykisk og fysisk sterktfunksjonshemmede bam. Medisinsk sett dreier detsegavbe
skrivelsene å dømmeoftest om barn som er psykisk utviklingshem
mede, c.p-skadde eller som har hydrocephalus (vannhode). Byttin-gene varstygge, de hadde ofte dyriske trekk, de vokste og snakket
ikke som andre. Enhversom så en bytting, skjøntestraks at her had de de underjordiske hatt enfinger medi spillet.
“Dei tala om ein på Brone, han varforbytt avhuldrefolk. Det var noesærleg meddenne ungen, Haugfolket hadde makt over han. Folk såg koss ungen rykte til når hanvar klipin. Kvar gong han vartkalla av haugfolket på dette viset, vart han borte eit skeid.”
Det udøpte barn varsærlig utsatt og måtte beskyttes på foreskrevne måter. En trodde at en kunne blidgjøre demørke makter ved åtrek ke barnet gjennom eit uthult eiketre i fullmåne, lese besvergelser, gjøre korsetstegn, eller kokespesielle heksebrygg. Vedå mishandle barnet kunne en tvinge de underjordiske maktenefram i dagslyset.
Selv ikke de underjordiskemaktetåhøreatderes egne ble plaget og pint. Byttingen ville bli hentet, og det bortrøvete menneskebarnet bli brakttilbake.
“Er eitbam bytt og du sopar det upp i trogjet med boset tritors dagskvelder etter einannen og hiver det attyver hovudet på dyngjen, da tek tussen detatt.”
Byttingene aktualiserer spørsmåletom hvor grensen for det menne skeligegår. Swarding(1989)mener atmennesker i alletiderharøn sket å sette opp enslik grense, en grense ved hvilken kroppens poli tikkutspiller seg. Mennesker skilles fra dyr gjennom tre kvaliteter, hevder Swartling: språket, fomuftet og religionen. Oftest symbolise rer “dyret” denkroppslige verden som mennesket deler meddyrene.
Detspesifikt menneskelige blir da evnen til å kontrollere denne krop
pslige verden. Skillelinjen mellom menneskelig og dyrisk blir en analogifor å være et medlem av samfunnet eller stå utenfor dette.
Dette haret åpenbartpolitisk aspekt. Hvis en på dennemåten avhu-maniserer mennesker som står utenfor eller befinner seg i samfun
nets marginaler, mennesker som på en eller annen måtebliroppfat
tet som avvikere, skaper en samtidig en mental beredskap for å be
handledempå en måtesom ellersikke villevære mulig av etisk/mo-ralske grunner.
Denne mekanismen ser vi klarest i rasehygieniske tankeganger.
Holocaust begynte som kjent medeteunasteniprogram som tok sik
te på å utrydde utviklingshemmede og andre “defekte” individer.
Tvangssteriliseringen av psykisk utviklingshemmede ogpsykisk sy ke som foregikk i stor utstrekning i de nordiskelandene ennå frem til 1960-tallet, er vitnemålom at rasehygieniske tankeganger hadde fot
feste ogsålangt etter krigen. Etter krigen naturlignok ikke med
di-rekte rasehygieniske begrunnelser men ut fra tanker om at “social en-genieering” var et nødvendigmiddel hvis manønsketåbyggeoppen sosialdemokratisk velferdsstat.
Er dette
litteratur?Hvordan skal vi såklassifisereselvbiografiene? Erde og de mange foreldrefortellingene som er kommet i de siste tiårene skjønnlittera
tur? Synetpå dettevarierer. Menå bruke mye energi påtrekkeklare skillelinjer mellom denne type selvbiografierog skjønnlitteratur er etter mitt syn et feilgrep. I tilfelle ville ikke Sigrid Undset lenger væreforfatterda hun skriver om sinutviklingshemmededatter Tulla.
Erhun da innsnevret til å bare være “mor”?
Det er innlysende at noen bøker som erskrevet av psykisk utvik lingshemmedemennnesker vanskelig kan klassifiseres som skjønn litteratur. Her et sitatfra Ame Teigelands bok om sitt liv(1993) som kan illustrere dette. Teigeland har Down’ssyndrom.
Jegkan huskejeg lektesom barn. Så erta de meg litt da. Og da jentene fløy ettermeg, bådebak og foran, og plutselig så knuste jeg etvindu. Jeg var redd det skullebli bråk. Så kom han nabo
en der da, han hetteHansen. Da begyntejeg å gråte. Og da skjønte han. Og dagikk han ned til pappaenmin, da. Det var jentenesomskulle henge segpå meg, vetdu.
Men Teigelands og de andres bøker kan på sin måte være interes
sante vitnesbyrd fra menneskermed annerledes erfaringer.Slikerde verdifulle. Og i likhet medJoye Deacon’s bok er de litterære kraft- prestasjoner.
Christopher Nolan,en ung irsk paraplegiker - i likhet med Deacon - har derimot av anmelderne blitt sammenliknet med Joyce, Yeats og Dylan Thomas. Han vant “TheWhitbread Book of the Year 1987”
prisenfor sin bok “Under the Eyeof the Clock”. Slik skriver han om sittforhold til media:
Newspapers bombarded constantly,each one eager to be the first with the story of how a cripple came to vie with able-bodied man, especially intheareaof wanton frankness as applied to li terature and its brash experts...What I am gamering from all this jousting attention, pondered the alertboy. Casting glancing of concerntowardshis family he notedtheaffront to their pri
vacy, the yes associated with theirhandling of his hassle-filled, nodding-headed, creativethoughsilent communication. He
sad-lyfought to makehis heartfelt plea - don't let the mediacreate a monster out of me.
Diskusjonen om litterære(kontra menneskelige?) kvaliteter har blitt aktualisert gjennomutgivelsen av Bauby’s bok. Den ble, som tidli gere nevnt, solgt i storeopplag over heleverden. I litterære kretser har man til og med skumlet om mulige ghostwritere.Aftenpostens anmeldelse med tittelen“Vingeløssommerfugl” er kritiskogmener at romanen
“hverkenhar et fantasifulltspråk elleroriginal oppbygging, og som tekststårdenne beretteisen dårlig på egne ben. Den van vittige kraftanstrenglesen fra Bauby ogtålmodighetentil kvin
nen fra forlageterdet mest oppsiktsvekkende ved hele projektet.
Boken trenger den krykken som heter “sann historie”.
Og herligger kanskje det grunnleggende spørsmålet: Hvis Bauby’s fortelling haddevært fiksjon, villeden trolig ikke hatt samme suk
sess. Men det erjo nettoppdette; at det ervirkelighet, ogen virke
lighet som det går an å identifiseresegmed, som gjør denverdifull.
Hvem“eier” virkeligheten?
Isak Bashevi Singer uttalte en gang at han selv aldri ville skrive om konsentrasjonsleirene fordi hanselvikke hadde vært der. Likevel har bl.a. Primo Levis bøker iblant vært diskutert fra perspektivet:
Kan de klassifiseressom skjønnlitteratur? Levi skriverselv om bo
ken “Hvisdette er et menneske” at den ble til i et håp om å bli fri
gjort fra Auschwitz-traumet. I den danske oversettelsen står det (Øybo 1997):
“Jeg skrev korte, og blodige digte, jegfortaltei ethæsblæsen de tempo, mundtligtog skriftligt, såmegetat det gradvist vok sede ut til en bok. Når jeg skrev fandtjeg fred i korte øjeblikke, ogjegfølte meg atter som et menneske, som én av de andre, hverken sommartyr, utstødt ellerhelgen,mensomenafdem der skaber seg en familie, som skuer fremad og ikke tilbake.” Det åskriveblirfor Primo Levi - somdet blir for Bauby - detsam
mesomå overleve. Etter at alt er tapt, blirskriften bindeleddet til den tapte verden, verden utenfor. Slikblir kategorierom litterære kvali tetermeningsløsefordi detåskrive, detå vitne,knytter segtil spørs
målet om dette å væreet menneske. Ogsåunder dyriske, nedverdi
gende forhold. Se meg! Jeg er etmenneske!
Kilder
Bauby, J-D: Le scafandre et le papillon. Paris, Lafont: 1997 (Norsk oversettel
se: Dykkerklokke og sommerfugl. Oslo, Gyldendal: 1997)
Deacon, J: Tongue Tied London.National Society for Mentally Gandicapped Children: 1975
Hull, J: Touching the Rock. An experience of Blindness. London, Arrow: 1991 Högberg, B: Det handikappadebamet i vuxenvärlden.Doktoravhandling. Peda
gogiska institutionen. Stockholms universitet 1996
Kirkebæk, B: “Er du et menneske, så...” Om faglitteraturens metaforer og bil
leder vedrørende temaet menneske-dyr. I: Clausen, Kirkebæk og Sætersdal:
Narrativiteten i spesialpedagogikken, (in print)
Kirkebæk, B: “Dannelse og degeneration. En reduktion af idiotantallet i verden er nødvendigt”. Nord Ny tt 51, 1996
Nolan, C: Under the Eye of the Clock. London: Weidenfeld and Nicolson, 1987 Primo, L: Se questo è un uomo. Torino, Einaudi: 1971
Swarding, J-A: Vad är du for en? Om kroppens politik. Stockholm, Akademeja:
1989
Teigland, A: Dette er mitt liv. Oslo: Lunde 1993 Williams, D: Ingen ingenstedes. Oslo, Pax 1993 Williams, D: Fra ingen til en. Oslo, Pax: 1995
Øybo, M: “Hvis detter er litteratur...” Kronikk. Aftenposten 3. august 1997