Til stor fortvilelse forsosialhygienisk innstilte norske leger fortsatte norske myndigheterå neglisjere åndssvake som en samfunnsfare. I 1930 stod en fortsatt utenenutbygd og medisinsk ledet åndssvake-forsorg. Argumenter om en rasjonell åndssvakeforsorg fikk ikke gjennomslag hos myndighetene før det danske forbildet ble aktivt trukket inn som et eksempel. Resultatet ble at norske sosiale myn
digheter i 1940 besluttet åbygge uten medisinsk ledetåndssvake forsorgetterdanskforbilde, påetrasehygieniskgrunnlag.
Forutlå etintenstdansk-norsksamarbeid. I bunnen låden danske sosialreformen fra 1933, som norske sosialdemokrater var opptatte av å følge opp.14 Åndssvakeforsorgeninngikk isosialreformen påen måte som dannet forbilde for Norge noen år senere. Den danske åndssvakeforsorgen varikke noe ukjent område. 30-tallet var preget av en ny giv forårealisere drømmen omden medisinsk ledete“sto
re kombinerte anstalt”, derdanske leger diagnostiserte, klassifiserte, steriliserte ogforsket.
Norske leger startet med å besøke Danmark. Psykiateren Einar Haugenvarenavde første. Ved de kellerske anstalteri Brejning fant han en mønsterinstitusjon under ledelse av H.O. Wildenskov. Her gikk alt vitenskapelig korrekt for seg. Økonomien var i orden. Fra 1933 hadde den danskestat overtatt alle utgifter i forbindelse med forpleining av åndssvake. Resultatet varsom forventet; kommunene ble ivrigere enn tidligere til å sende sine åndssvake til anstaltene.
Haugen merket seg danskene praksis med å sørge for at alle som skulle utskrives fra anstaltene måtte steriliseres før de ble sluppet ut.
Wildenskov hadde også erfaringer med å sortere ut de åndssvake blant vergerådsbam og skolehjemselever. Dette var nyttig for Hau gen, som haddeansvar for en liknendestor undersøkelse av skole- hjemsbama iNoige.
Tidsskrift Den norske Lægeforening tok inn artikler av Wilden
skov, oghan lot seg også kalle til Norge.I et møte i Norsk Forening for Socialt arbeid i 1937 advarte han mot norsk sparepolitikk. Ved å la væreå bygge utåndssvakeanstalter risikertelandet å måttebetale en mange ganger høyere pris ved at lettere åndssvake fikk gå fritt omkring og formereseguhemmet.
Flerenorske legerreiste tilDanmark. Alex Brinchmann,forfatter ogbarnelege kom i 1938 hjem etter en lengreturné i Danmark. Og nå begyntesneballenå föralvor rulle. Gjennom seks stort oppslåtte artikleriDagbladet manet han leger og opinion til å danne en aksjon foråfåsluttpå de skandaløse forholdeneiNorge.Brinchmanngjen ga nøye sine danske kilder: Reaksjonen lot ikke vente på seg. En gruppeledende norske leger samlet seg om et presseutspill til støtte forBrinchmann, oglagetogså etprivat lovforslag om åndssvakean stalteretterdansk forbilde.
Underveis motetfullstendiglovutkast måtte flere brikker på plass.
Korrespondansen mellom Wildenskov og norske leger og embets menn gikk livlig mellom 1938 og 1940. Wildenskov ble en viktig person for Sosiallovkomiteen som fikk i oppgave å lage det endelige lovutkastet. Da krigen kom i 1940 stoppet arbeidet opp, ikke på grunn av faglige ellerpolitiskuenigheter, men av byråkratiske grun
ner. Etterkrigen ble innstillingen fra 1940 tatt frem igjen og utgitt med en varm takksigelse til Wildenskov “som har ytt komiteen en uvurdelig bistand.”15
Tilsynelatende lå nå alt til rette for å innføre danske tilstander i Norge.Formålet varklart:
“Av evgeniske grunner må samfunnet sikre seg mot uhemmet forplantning av åndssvake og derfor ta hånd om dem.”'6 Forslagsstillerne var klar over atdetkunnevekke motstand at loven tok sikte på å internere de lettere åndssvake. Derformåtte en sikre seg mot at familier nektet å sende fra seg sine åndssvake ved be
stemmelser om atpolitiet skulle kobles inn. En sørget også for å ta inn i innstillingen den vitenskapelige grunnen for at det var denne gruppen en var ute etter:
“Forholdet er nemligdet, atde åndssvake viser enganske stor forplantningshyppighet, særlig gjelderdette de lettere åndssva
ke, og det er hos debile en oftest finnerarvelige faktorersom årsak tildefekten.”'’1
Strengere steriliseringslovgivning var derfor nødvendig.Menlegene møtte motstand. Ogsådenne gangenfrapedagogisk hold. Dennor ske direktøren for skolene for døve, blinde og åndssvake, Marie Pedersen, rykket utmotmedisinemes forsøkpå å overta skolene for Œndssvake. Hun argumenterte mot at legenetroddede kunne
sorte-reut og internere alle barn ogungemed IQ under 90.Medisinerne forstod knapthvade hadde begittsegutpå.
I boken “De evnesvake i skole og samfunn”, la Marie Pedersen med sin medforfatter Ingolf Eik, frem en undersøkelse somviste at norske åndssvakeskoler kunne vise til gode resultater. De tidligere elevene blesiettikke kriminelleellerfaltsamfunnettil byrde påan dremøter. Behovet formedisinsk overtakelse var overhodet ikke til
stede. Boken hadde også et kapittel med tildels sviende kritikk av den danske åndssvakeforsorgen, og et kraftig angrep på Social
lovkomitéen og overlege Wildenskov, komitéens viktigste faglige støttespiller:
“Hvorfor har så sosiallovkomitéen slått seg tilromedberegnin ger som er utført på grunnlagav en offentlig statistikk somalle visste var upålitelig?() Eller var de så imponerte overdestor artedeanleggde så i Danmark atdeglemte å regne?”'*
Sociallovkomitéensflertallhadde stirret segblindepå det danske sy
stemet, etter Marie Pedersensmening. Flertallet avforeldreneiDan mark holdt bama unna åndssvakeforsorgen fordi de ønsket opp
læring, ikke forsorg forbama. Det haddeikke Sociallovkomiteen føtt med seg. I boken viste forfatterne til at kritikken av den danske ånds-svakeomsorgen for uheldig legedominans siett ikke var ny. Johan Anton Lippestad hadde advartden danskeåndssvakelegen Christian Keller mot medisinskdeterminisme allerede i 1912.
Overlege Wildenskov tok raskt opp hanskenfra Marie Pedersen i Nordisk Tidsskriftfor Aandssvageforsorg. Til å begynne med bekla get han at boken ble brukt“somet Stridsskrift i Striden omPædagog ellerLægesom Leder av ForsorgenforAandssvage.”19. Han forsvar
te den billlige danske forsorgslinjenmot den norske opplæringslin- jen, særligsom yrkesopplæring.Penger til dyreogbortkastedeskol
eplasser kunne i stedet brukes til rimeligearbeidskolonierog dermed befri ulykkelige hjem for åndssvake som ellers ville havnet i feng
sler, sinnssykehus og skolehjem. De to nordmennene manglet den
“varme Tone” som hadde hersket tidligere, dessuten kjente de to nordmennene ikke nok til den danske forsorgen til å uttale seg.
Wildenskov forsøkte å distanseresegfraforslagetom at allemenne skermedIQ under 75skulle under den medisinske åndssvakeomsor- gen.Han benektet all tankepåtvangidansk åndssvakeforsorg; “man kaster ikke et Net udover Landet ogkræver, atalleunderIK 75skal underForsorg”.20 Tallet 75 var tvertimot satt for å begrenseadgangen til forsorgen til dem som varberettiget til godene, hadde “Ret til at nyde Forsorgens Støtte og Hjælp”.
Svaret fra nordmennenes side var ydmykti form, mensterkti inn
hold. Kritikken avSociallovkomiteen stod fast. For at dedebileskul lebeholdesinrett til opplæring måtte det gjøres en to-deling; de med
IQ under50gikk til legenesåndssvakeforsorg. Pedagogene fikk hånd om deøvrige. De vardeegentlige fagmenn på oppdragelse og opp
læring. Det viste den høye selvforsøigelsesprosenten hos de tidlige
re elevene. Innvendingen fra Wildenskov mot denne ordningen var bekymringen fordem med IQ under 50.“Jeg tror man dervedløber Fare forat skabe et Kastesystem med 2 Klasser.”
Wildenskov følte også ansvar for å forsvare Sociallovkomitéens økonomiske beregninger, som Pedersen karakteriserte som ren øn
sketenkning. For å motbevise de norske påstandene laWildenskov fremtall for selvforsørgelsesprosenten for landbruksavdelingen ved Brejninganstalten ogfor øyanstaltenSprogø for løsaktige og usede lige kvinner, ifølgeWildenskovet meget tungt klientell.Tallene for tiåret mellom 1936 og 1946 varmeget oppmuntrende, hvilket bevi ste denbillige danskemodellens fortrinn. Selv etter at han offisielt hadde erklærtatdebatten var slutt fortsatte han argumentasjonen for rasjonalitet i forsorgen. 1 1947 la han frem nyeberegninger somvi
ste hvordyrt det ville bli for Norgemeden dobbelt administrasjon, pedagogiskog medisinsk,fulgt aven dulgttrussel: “Der er saa san delig - ikke mindst i Norge - Brug for en Samling om Opgaverne i Stedet for en Splittelse”.
Gjennom debatten med Wildenskovførte Marie Pedersen samtidig en indirekte kamp mot sin fremste norskemotstanderi dette spørs
målet, helsedirektør Karl Evang. Evang menteat åndssvakhet varen sykdomogatalle personer medIQ under 90måtte behandlesderet
ter ogtas hånd om av leger.21 Innenfor denne pasientgruppen skulle medisinerne avgjøre hvilken behandling hver enkelt skulleha. Marie Pedersenvar opprørt i sittinnerste: Hvordankunnelegene, med sine enklemålemetoder tro atdevar mere kompetente til åskillemellom hvem som var opplæringsdyktige og ikke opplæringsdyktige enn skolens folk? En ildce-fagmann skullemedandre ord bestemme hvil ken form forundervisning elevene skulle ha:
“Skoleneblirdervedredusertfraet selvstendig-tenkende organ med myndighet til å treffe sine egne avgjørelserpå sakliggrunn lagogtiletlydigredskap for en medisinsk sakkyndighet som ser påelevene under begrepet pasienter. Og opplæringen reduseres fra å være aktiv hjelp til selvhjelp tilåbliet ledd underforsor
gen hvis betydningvesentelig bliravreklamemessigart”.22 Konflikten endte med et nederlagforlegene. Den medisinske ånds-svakeomsorgen skulle bare tahåndom personer med IQunder50;de imbecileog mest lavtstående. Takket være Marie Pedersens iherdige motstand under og etter krigen forble skolene for evneveike under pedagogisk ledelse.Riktignok ble de karakterisert som “folkeskolens ytterste forpost”, men devar innenfor skoleverket, det var det ikke tvil om.
Med Marie Pedersens protestermot resultatene av Wildenskovs gjeminger i Norge, bidro hun også til et aldri så liten pedagogisk sammensvergelseover landegrensene - norske ogdanskepedagoger i forening mot legeveldet.