Danmarks Kunstbibliotek The Danish National Art Library

Hele teksten

(1)Digitaliseret af / Digitised by. Danmarks Kunstbibliotek The Danish National Art Library København / Copenhagen.

(2) For oplysninger om ophavsret og brugerrettigheder, se venligst www.kunstbib.dk For information on copyright and user rights, please consult www.kunstbib.dk.

(3) KUNSTMUSEETS ÅRSSKRIFT 1974. i'::;’;'" ■> h 'Vf^■ •' ” r. KØBENHAVN STATENS M U SEU M FO R KUNST LANGKJÆR B O G TR Y K /O FFSET 1975.

(4) s. i- ■ ■ '. Vf... v' • •- , Vif! . VsK!. J-,..

(5) KUNSTMUSEETS ÅRSSKRIFT LXI.

(6) KUNSTMUSEETS ÅRSSKRIFT 1974. KØBENHAVN. STATENS MUSEUM FOR KUNST LANGKJÆR BOGTRYK/ OFFSET. 1975.

(7) ISBN 87 7551 0243.

(8) INDHOLD 1 Poul Lunøe 1895-1973. Af Erik Fischer.................................... Leif Østby: J. C. Dahis danske læreår........................................ 3-42 Dagflnn Moe: Noen botaniske betraktninger omkring J. C. Dahl og hans malerkunst......................................................... 43-49 Steen Fridlund Piewing: Constantin Hansens billede: Dan ske kunstnere i Rom .................................................................. 50-57 Richard Harprath: Eine Studie Vasaris zur »Glorie Cosimos I « ........................................................................................... 58-65 Harald Olsen: Tre Poussin-efterfølgere: Jean Lemaire, Ni colas Loire og Nicolas Colombel............................................. 66-76 Laus Strandbg Nielsen: Den indre krig. Om Paul Klee som dagbogsforfatter.......................................................................... 77-98 Henrik Bjerre: Om overføring af malerier................................ 99-125 Kirsten Strømstad: Kunstmuseets lysbilledforedrag............... 126 Resumeer - Summaries................................................................. 127-132 Laurens, Gonzalez og Estéve. Nogle erhvervelser i 1974. Af Harald Olsen................................................................................ 133-141 Erhvervelser til Den kgl. Maleri- og Skulptursamling 1974. . 142-152 Erhvervelser til Den kgl. Kobberstiksamling 1974................. 153-164 Den kgl. Maleri- og Skulptursamling. Udstillinger 1974 . . . . 165 Den kgl. Kobberstiksamling. Udstillinger 1974....................... 165 Den kgl. Maleri- og Skulptursamling. Udlån af kunstværker 1974 ............................................................................................... 166-167 Den kgl. Kobberstiksamling. Udlån af kunstværker 1974... 168-169 Malerier, skulpturer og grafik restaureret og undersøgt i 1974 170-171 Personale ved Statens Museum for Kunst................................ 172-173 Udvalget til indkøb at dansk kunst.......................................... 173 Farveplancher.................................................................................. 174 Fortegnelse over illustrationer..................................................... 174-177 Register over personnavne........................................................... 178-180 Stedregister...................................................................................... 181.

(9) POUL LUNØE 1895-1973. Poul Lunøe, som i aarene 1937 til 1965 var museets konservator - chefkon servator, som stillingsbetegnelsen lyder i dag - døde den 4. oktober 1973. I den sekellange række af kunstnere, der som J. S. Wahl og Jens Juel havde del i ansvaret for bevaringen af Danmarks rigeste billedsamlinger, var han den sidste. Kunstværkers konservering og restaurering blev i hans tid en videnskab med rod i fysik og kemi.. 1.

(10) Lunøe, som fødtes 1895, gik efter sin studentereksamen først en aarrække paa Kunstakademiet, blev siden malersvend og uddannede sig saa hos Svend Rønne som malerikonservator. 1929 blev han Rønnes medhjæl per paa Statens Museum for Kunst og afløste ham i 1937 som leder af museets konserveringsafdeling. Af sind og væsen var Lunøe kunstner, og sine embedsopgaver nærmede han sig med instinkt, temperament og indføling, aldrig med det kølige overlæg, man finder karakteristisk for videnskabens dyrkere. Intuitiv for nemmelse for billeders behov, parret med en viss skeptisk resignation over for de begrænsninger, der er sat for den, som med betagelse skuer det be tagende i al dets urørlighed og kun har ligegyldighed til overs for det kunstnerisk ligegyldige, var vel nok bestemmende for Lunøes holdning. Hos ham mødte man ikke det velkendte skel mellem tilværelse og embeds gerning - tilværelsen var for ham identisk med opfyldelsen af det egentlige livs krav, og dagligdagens smaatterier var næppe det egentlige. Der var noget befriende ved Lunøes fribytternatur, noget eksemplarisk i hans fast holden ved det egentlige: hans egen kunst (som er repræsenteret i Kobber stiksamlingen), hans sent i livet stiftede familie, og hans sagnagtige bolig ved Helsinge, hvor den skønneste have groede op som haver kun gør det for den, hvis sanser er stemt efter absolutte maal. Ogsaa hans konservator gerning var betinget af hvad man, lidt skævt, kan kalde sansernes lydhør hed ; Lunøe blev aldrig kirurg, men helbredte kunstværker ved at lytte sig frem som en skriftefader. Lunøe gjorde ikke sig selv til et monument; det er derfor vigtigt for dem, der kendte ham godt, at søge fastholdt erindringen om en fængslende og rigt facetteret kollega. Erik Fischer..

(11) J. c. DAHLS DANSKE LÆREAR. I de første junidager 1811 gikk det i Bergen rundt et brev til «Humanite tens og Kunstens Venner», skrevet av adjunkt Lyder Sagen. Han var læ rer ved Bergens Katedralskole, den skole som vel hundre år tidligere hadde dimittert Ludvig Holberg til Københavns universitet. Denne gang var det imidlertid ikke Universitetet det gjaldt, men Kunstakademiet. Brevet anbefalte en ung malersvenn, Johan Christian Dahl, til de gode Bergens-borggeres bevågenhet. Kanskje lekte det Lyder Sagen i tankene at byen mel lom de syv fjell nå hadde en ny sjanse til å få en navnkundig sønn. Han trodde iallfall på den unge malersvenn, hans brev ånder det samme håp og den samme tillit til fremtiden som var drivkraften i andre ideelle tiltak i Norge fra de samme år. Han skrev bl.a.: «At en Yngling, der begynder saa ualmindeligt vel, en Gang hvis han finder Vejledning og Opmuntring, maa vorde sand Kunstner, og sin Fødeby es, ja Fædrenelandets Hæder, troer jeg enhver, der har seet et Strøg fra hans Pensel, maa sande med mig». Denne «Vejledning og Opmuntring» skulle Dahl da få på det danske Kunstakademi. Det var unektelig heldig at Sagen tok sitt initiativ akku rat i året 1811, for hverken før eller senere ville det ha vært så lett å skrape sammen de 320 daler som ble Dahis startkapital. Bakgrunnen var nok først og fremst den kortvarige blomstring i handelslivet som lisensfar ten på England førte med seg. I juli 1811 innskipet så Dahl seg på en tørrfisk-lastet skute - lukten av våt tørrfisk var så å si det siste han tok med seg fra Bergen - og stevnet sydover til den by som skulle bli hans hjem i 7 grunnleggende år. Noe «utland» kom han ikke til; København var jo ennå ikke bare Danmarks, men også Norges hovedstad. Og det er tyde lig at Dahl i København som en selvsagt ting ble betraktet som en av lan dets egne, tidlig fikk hjelp og støtte av interesserte og formående menn og i løpet av kort tid opparbeidet seg et marked som han i flere av sine brev ytrer sin tilfredshet med. Bare vel trekvart år etter ankomsten, den 13. juni 1812, skriver han således til Lyder Sagen at han selger sine bymale rier for god betaling, han har nettopp solgt et Bergens-prospekt til general.

(12) Oxholm, og Oehlenschlåger har også kjøpt et lite landskap av ham. Et par år senere (12. febr. 1815) forteller han at «mine Arbeider er baade søgte og godt betalte». Om en og samme mann heter det at «han har kjøbt ad skillige af mine Malerier». Det er nok sekretær Petersen på Engelholm der er tale om. Vi vet ikke meget om hvordan Dahl hadde det på Kunstakademiet disse første årene. Noe tilårskommen var han jo blant kameratene med sine 24 år (til sammenligning kan nevnes at Chr. Købke var 12, J. Th. Lundbye 14 år da de begynte på Akademiet). Men Dahl fant da også noen omtrent jevnaldrende kamerater som ble hans venner for livet, som C. A. Jensen, F. W. Flachner og H. E. Freund. Forresten var nok Dahl på det tidspunkt langt yngre enn sine år; meget umoden, nokså troskyldig og ikke lite naiv. For oss står det som noe helt selvsagt at Dahl måtte bli landskapsmaler, men for ham selv var saken til å begynne med ikke så enkel. I et brev til Lyder Sagen 4. mai 1818 kommer han inn på dette: «Jeg har paa den se nere Tid lagt mig mere efter Figurer, som er meget nødvendigt for en Land skabsmaler, og troer med Vished, at dersom jeg havde opoff(r)et mig, fra Begyndelsen af, til det Historiske Fag, jeg dog skulle bragt det til noget, men da Landskaber var mit første Studium, og saa at sige mit første Brødarbeide, fik jeg ogsaa meest Øvelse deri. Jeg nækter ikke at jeg jo havde Løst dertil, men dog ikke nær saa meget som nu, hv(o)r jeg finder det at være det intresantes(t)e, da det er forbunden med saa megen Variation; og det kan altid blive til noget mere end det blotte Landskab. Dette Kunst fag har hidintil været mindst dørket, men er blevet anseet som en Biesag; det er først i v(o)re Tider, man har for Alvor lagt sig derefter, derfor er der ogsaa større Landskabsmalere nu, end der har været tilforn, thi det er egentlig dette Fag der er i sin Opkomst------ . Dog der er, alt endnu, en viid Mark at vandre, og den Kilde er utømmelig; men vest er det, at Land skabsmaleriet ligesaameget kan virke paa Hiertet, som Historiemaleriet, naar Maleren ved at fremstelle Gjenstandene paa en indtresant Maade». Det er tydelig at dette er en anskuelse som først er modnet etter hvert hos Dahl under årene i Danmark. I tråd med dette faller en uttalelse i den katalog som ble trykt da det i 1866 skulle holdes auksjon over maleriene i C. J. Thomsens dødsbo. Den berømte arkeolog og museumsmann hadde vært en nær ungdomsvenn av Dahl, og opplysningene i katalogen skriver seg øyensynlig fra ham selv. Om et lite ovalt landskap «i nordisk Characteer» forteller katalogen at det ble malt i 1813 hos en godseier på Sjælland (det kan neppe være andre enn sekretær Petersen på Engelholm). Ved et uhell var en dag et lakkert.

(13) Fig. 1. «Den yderste Pynt af Forbierget Kulien». 1818. O.L. 28x44,5 cm. Privat eie, Oslo.. tebrett blitt skadet av glør, og Dahl tilbød seg å reparere det. Han fant det imidlertid lettere å male et helt nytt bilde, og komponerte et norsk landskap som Thomsen byttet til seg og rammet inn. «Omendskjøndt det er et tidligt Ungdomsarbeide», beter det i katalogen, «havde det dog en ikke ubetydelig Indflydelse paa den Retning Kunstneren siden fulgte, idet han da følte sit Kald som Landskabsmaler og forlod andre Retninger, som han af Ubekjendtskab til sig selv og Kunsten hidtil ogsaa havde arbeidet i». Det avgjørende år skulle altså være 1813, men vi ser nå likevel at Dahl allerede tidligere er i ferd med å orientere seg henimot landskapsmaleriet. Her lå også forholdene bedre til rette, både på akademiet og utenfor det. Det har alltid været hevdet at Dahis lærere på Akademiet ikke betydde noe særlig for ham, og stort sett kan det vel være riktig, men kanskje er hildet likevel litt unyansert, iallfall når det gjelder C. A. Lorentzen. Dahl satte ham riktignok ikke særlig høyt som kunstner: «- Han var blot Practiker og dertil meget maniereret, men en yderst godmodig, tjenstfærdig, vel villende Mand». Likevel skal vi ikke glemme at det faktisk var gjennom Lorentzens norske landskapsmalerier og stikk at Dahl kunne danne seg et mer omfattende bilde av norsk natur. For det var jo bokstavelig sant det Dahl skrev til Lyder Sagen 4. mai 1818: «Selv kiender jeg indtet til mit Fedreneland, uden af Omegnen ved Bergen, og endeel af Køsten imel-.

(14) Fig. 2. «Et Maaneskin Stykke. . Esrom Søe». 1814. Olje på tre, 48 x 64,5 cm. Privat eie, Oslo.. lem Bergen og Strømstad». Først som moden knnstner, 38 år gammel, fikk Dahl på sin første store Norges-reise 1826 førstehånds kjennskap til den natur det ble hans livsoppgave å skildre. Kanskje ble Lorentzens gammel modige norske prospekter også noe av en utfordring for Dahl. «Det er ellers besynderligt», skriver han i samme brev, «naar jeg seer disse slette Norske Prospecter, det er da ligesom en Mangnetisk Kraft trak mig derop, for om muligt at gjøre noget bedre». Det kan jo i denne forbindelse også nevnes at Dahl som tegnelærer på Akademiet hadde den samme J. J. G. Haas som hadde laget stikkserien etter Lorentzens norske landskaper. Dahl har sikkert også kjent noen av Erik Pauelsens norske landskaper, iallfall «Sarpsfossen», som da hang på Frederiksberg slott. Et vitnesbyrd om Dahis interesse for Pauelsen er det at han selv eide bilder av ham. Sterkere og varigere inntrykk har han likevel fått av Jens Juels danske landskaper. Vi vet at han var levende opptatt av Juel; han eide selv et bilde av ham, prøvde ved en leilighet å få tak i ett til, og malte en gang en pendant til et Juel-bilde. Det hendte også at han direkte bygde på en komposisjon av Juel, som Leo Swane har vist når det gjelder Kunstmuse6.

(15) I. Fig. 3. Fra Esrom Sø. (1814). Blyant, 255 X 396 mm. Bergen Billedgalleri.. ets trestudie fra 1814 (fig. 19). Her er Juels (dJtsikt fra Vernier mot Ge nève», nå i Thorvaldsens Museum, et tydelig forbilde. Dahl har lett kun net få se dette hildet hos dets daværende eier, kobberstikkeren Clemens. I det første brev vi har bevart fra Dahl til Lyder Sagen, fra 13. juni 1812, skriver han: «De Kunstnere jeg i Landskaber nu mest søger at danne mig efter, er Røysdahl og Everdingen — , dog studerer jeg først og fremst Naturen. Skade at her ingen Klipper og Vandfald er, men saa maa man hjelpe sig med Vand-Pytter». - «Klipper og Vandfald», det var de natur elementer Dahl hele sitt liv var mest fascinert av, og det var jo en inter esse han i høy grad delte med sin samtid. «Over hele Europa tordnede, sy dede og brusede det», sier Hanne Westergaard i sin fine artikkel i Nasjonalgalleriets og Statens Museums Dahl-katalog 1973. Allerede meget tidlig under sitt København-opphold søkte Dahl å vinne den nødvendige sikkerhet i gjengivelsen av fossemotiver, og det var da ganske naturlig Jacob van Ruisdael og Allaert van Everdingen han vendte seg til som de mest «nordiske» og vesensbeslektede kunstnere. Ruisdael var en maler Dahl aldri glemte. På Rugge-auksjonen i København 1837 prøvde han forgjeves å få iallfall én Ruisdael til Norge, og hvor inngående han har studert Ruis daels behandling av strømmende, virvlende vannmasser i et nordisk skog-.

(16) Fig. 4. «En Prospect af Stege Bye, seet i Maaneskin». Mars 1815. O. L. 56 x78 cm. Bergen Billedgalleri.. elvelandskap, det ser vi allerede i de ypperlige Ruisdael-kopier han la get i sine par første København-år. Hele sitt liv bevarte egentlig Dahl sitt «Ruisdael’ske» grep på slike motiver, det spillende livfulle, undertiden litt spisse i skildringen av vann i rask bevegelse. Det gj elder ikke bare hans fosser og stryk, men også gjengivelsen av brenning og krapp sjø. Første gang vi møter denne karakteristiske manér i Dahis sjøbilder er kanskje i det lille maleri «Den ytterste pynt av Kulien» fra 1818 ( f ig . 1). Men om Danmark ikke kunne by ham annet enn «Vand-Pytter» som er statning for fosser og brenning (Skagen var ennå ikke «oppdaget» av kunst nerne, det værharde Nord-Sjælland knapt nok), så bød den milde og fro dige østdanske ønatur på andre landskapelige inspirasjoner: mektige, løvrike trær under en høy skyhimmel, ruvende naturformer som gav det mykt bølgende landskap reisning og karakter. Som Henrik Bramsen sier det i en artikkel i Kunst og Kultur 1957: «Han saa og fik andre til at se, at der ogsaa i Danmark kunde være stor natur: prægtige træer, mægtige himle, frodighed og livskraft selv i grøftens og stengjærdets vilde vegetation». Også her var hollenderne ham til god hjelp, både Ruisdael, Hobbema og 8 Og.

(17) Fig. 5. «Et Natstykke forestillende Frederiksborg Slot ved Maanelys». 1817. O.L. 55,5 X 78,5 cm. Statens Museum for Kunst, Kbh.. Jan Both, som han alle har kopiert (merkelig nok kjenner vi ingen Everdingen-kopi av Dahl). En av Dahis mest yndede motivkretser ledet etter alt å dømme Aert van der Neer (i noen grad vel også Jens Juel) ham inn på, nemlig måneskinnslandskapet. Det som etter alt å dømme er det før ste er datert 1814 (fig. 2), og kan ved hjelp av en tegning i Bergen Billed galleri (fig. 3) sikkert stedfestes til Esrom Sø. I dette maleriet støtter Dahl seg ennå nokså tungt på van der Neer. Vi finner igjen hele hollenderens repertoar: den skinnende månesøyle over den blanke sjø, de sivkransede bredder, den patetisk ribbede pilestubben mot de drivende skyer, gruppen med de tre menn som drar opp en båt i forgrunnen. Lik hollenderne har Dahl til og med malt bildet på en eiketres plate. Bildet av Stege i måne skinn fra mårs 1815 (fig. 4) viser med all sin van der Neer-påvirkning likevel en gryende selvstendighet, og i måneskinnsbildene fra 1817, Kunstmu seets av Frederiksborg slott (fig. 5) og det tonefine bilde av havnen i Kø benhavn sett fra Frederiksholm Kanal (fig. 6) som Bayerische Staatsgemäl desammlungen for få år siden ervervet, har han funnet sin egen stil. Blant de fremmede kunstnere som Dahl «dannet sig efter» i de første 9.

(18) Fig. 6. Havnen i København sett fra Frederiksholms Kanal med Christian IV’s bryghus. 1817. O.L. 42,0x58,5 cm. Bayerische Staatsgemäldesammlungen, München.. København-år er det enda en vi ikke bør glemme. Like etter at han var kommet til byen, har han øyensynlig skrevet til Lyder Sagen (bare tre av brevene til Sagen fra København-tiden finnes i dag) og fortalt at han er begyndt å kopiere, for Sagen spør i sitt svarbrev av 19. oktober 1811; «Af hvem er det Landskab, De agtede at kopiere? af Lorrain maaskee? gjør Dem Umage for at faae noget af denne store Landskabsmalers Arbeide at see!» Alt før avreisen til København har da Dahl sannsynligvis hørt Lor rain berømmet. Som svar på Sagens spørsmål må han svare at dessverre - noe maleri av Lorrain fantes ikke i København. Men han kunne nok ha leilighet til å studere Claude iallfall som tegner gjennom reproduksjoner, først og fremst gjennom Richard Earloms vakre plansjeverk «Liber Veritatis». Tredje og siste bind av dette verk kom i mindre porsjoner i årene 1802-17 og gjengir med sine 100 blad noen av de fineste og letteste Claudetegninger, ikke minst store, herlige trekroner ombølget av lys og luft, slik vi også finner dem i mange av Dahis trestudier fra disse år. Sin kjærlighet til Claude bevarte Dahl hele sitt liv. Overalt der han kom, i Berlin, i Na poli etc., noterte han omhyggelig når det var noe å se av Claude, og i Mün chen valfartet han til det hus der Claude i sin tid skulle ha bodd. Han 10.

(19) brukte også Claude som målestokk, blant andre store landskapsmalere i fortiden, da han ved en leilighet prøvde å gjøre seg rede for storheten i C. D. Friedrichs kunst. Med beundring har Dahl sett hvordan Claude med enkle midler tryllet frem vidde og rom, lys og luft i sine bredt maleriske landskaper i tusj og sepialavering og derved oppnådde en atmosfærisk helhetsvirkning som også Dahl mer og mer tilstrebte. Som den absolutte motsetning til Claude står da C. W. Eckersberg med sin nøkternt registrerende, presise detaljering, strenge linjedyrkelse og gjennomsiktig klare tonalitet. Da Dahl kom til København var jo Eckers berg i utlandet, men i 1814 hang bl. a. fire franske landskaper av ham på Charlottenborg. Dahl har sikkert studert dem grundig, med nysgjerrighet og undring. Slik malte man altså i Paris! Han profiterte ofte, forteller han, av danske maleres «fra Udlandet indsendte Arbeider, især Eckersberg, selv af hans tidligere Arbeider lærte jeg meget, uagtet de kom mig meget lyse for». Eckersberg kom hjem i 1816, og et varmt vennskap knyttet snart de to kunstnere sammen, noe brevene fra Eckersberg gir veltalende uttrykk for. På sin side viser Dahl sin beundring i den kjente uttalelse i et brev til C. A. Jensen i 1817, der han forteller at Eckersberg nå er hjemme og «er en Mand i sin Kunst, saa vi alle maae dumpe igiennem». I grunnen var jo de to svært ulike i lynne og temperament, men de møttes i sin kjærlighet til naturen og det naturlige, sin avsky for alt affektert, kunstlet og manierert. Inntrykk fra Eckersberg har nedfelt seg i flere av Dahis bilder sær lig fra de par siste København-år, først og fremst naturligvis i mesterverket «Fra Øresund» (fig. 7), malt bare 3-4 måneder før avreisen til Tyskland 31. august 1818. På strandbredden i forgrunnen står en liten, henrivende malt figurgruppe, en mann i samtale med tre damer i tidens fargerike drakter, en eldre, de to andre forholdsvis unge. Direktør Jørn Rubows gjetning at Dahl her har malt Eckersberg med kone, svigerinne og svigermor (E. var som kjent i tur og orden gift med to av Jens Juels døtre, og Juels enke levde ennå) har unektelig meget for seg. Er formodningen riktig, avrunder dette hildet på den smukkeste måte Dahis danske læretid med et håndslag til de to danske malere han skyldte mest. At Eckersberg samtidig kvitterte med sitt strålende portrett av vennen, det som i 1898 kom til Trondheim Faste Galleri, bør vel også nevnes. For øvrig havnet jo også Dahis Øresunds-bilde i Norge. Det ble først ervervet av C. J. Thomsen. Etter hans død (han eide hele 8 delvis store bilder av Dahl) kom det i 1866 på auksjon i København, og Statens Museum søkte da å kjøpe det, men, heter det i protokollen, «paa Auctionen d. 13de s. M. [mårs] gik Dahis Billede over den Priis, som man ansaa for passende». Etter et randnotat i katalogen å 11.

(20) Fig. 7. «Udsigt over Søen til Skaane, taget fra Veien til det gamle Kalkbrænderi». 1818. O.L. 37 X 59 cm. Nasjonalgalleriet, Oslo.. dømme synes det å være kjøpt for 207 rdl. av en O. Thomsen, formodent lig en slektning av den avdøde. I 1913 kom det så til Nasjonalgalleriet i Oslo som testamentarisk gave fra fru geheimekonferensråd Thomsen. Selv om således Statens Museum ikke fikk hildet, noe jeg vet at dets nåværende direktør sterkt beklager, bør det likevel være en trøst at det dog i 1866 på samme auksjon lyktes å erverve Chr. Købkes store og prektige «Østerbro i Morgenbelysning». Da Øresunds-bildet ble malt hadde Dahl, tretti år gammel, en grunnfestet anseelse i det danske kunstliv, og det kan være grunn til å se litt nærmere på hvordan han i løpet av få år greide å skape seg denne posisjon. Stor betydning fikk da naturligvis hans årvisse deltagelse på Charlottenborg-utstillingene. Som dansk «Salon» går denne mønstringen tilbake til året 1769, og var til å begynne med forbeholdt «Professores, Medlemmer og Agreerede» ved Kunstakademiet. Som en utpreget «akademisk» forestilling hadde den som en naturlig åpningsdag en kongelig fødselsdag. Så lenge Christian 7. levde var det 29. januar, senere ble det 31. mårs, dagen da Akademiets grunlegger Frederik 5. ble født. Fra 1807 ble utstillingen holdt hvert år, den ble en årlig «vårsalong». 12.

(21) Fig. 8. Skovridergården Skoviyst ved Hillerød («Prospect af Søllerøed»). (1812-13). O.L. 22 X 32,5 cm. Privat eie, Danmark.. Av de tre utstillingene før 1807 er den siste, den i 1794, særlig interes sant fra vårt synspunkt. Med den inntar nemlig landskapsmaleriet sin rettmessige plass i dansk kunst, med C. A. Lorentzens og Erik Pauelsens nor ske prospekter og fem danske landskaper av Jens Juel. På Salonen i 1807 dukket så den unge C. W. Eckersberg opp med landskaper. For Juel som senere for Dahl betydde hollenderne meget, og nettopp de samme kunst nere som Dahl studerte og kopierte; Ruisdael, Everdingen (vi har Juelkopier av begge). Van der Neer, Hobbema. Eckersberg stod i et langt fjer nere forhold til hollenderne, og bare i en kort periode før avreisen til Paris 1810 ser vi at han søker fotfeste i Juel-tradisjonen. Det ble altså nordmannen Dahl som i sine København-år kom til å representere kontinuite ten i dansk landskapsmaleri, mens Eckersberg med sin franske skole mer betegner et brudd. I Dahis kunst forenes den fornemme Juel-tradisjon fra 1790-årene med en ny og frisk naturopplevelse som gjorde det lett for ham å få kontakt med det danske publikum. Hans bilder, de beste av dem, hadde en våkenhet og friskhet i oppfatningen, en inderlighet i opplevelsen som skilte dem ut fra den trette epigon- og pastisjkunst hos en Mygind eller Gebauer. Også motivvalget var attraktivt, om enn ikke særlig origi13.

(22) Fig. 9. Utsikt fra det Tuteinske landsted på Østerbro over Søerne. 1813. O. L. 151 x216 cm. Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg. Hillerød.. nalt. Området strakte seg fra Møn, Præstø og Vordingborg til Helsingør, fra Øresund til Roskilde og Sorø. Det spørsmål melder seg naturlig: hvilke bilder av Dahl var det som et bredere publikum fikk anledning til å stifte bekjentskap med på de årlige utstillinger, hvordan så egentlig de bildene ut som kom til å bety så meget for nordisk landskapskunst og natursyn? Dette nærliggende spørsmål har i grunnen aldri været tatt opp til uttømmende behandling. Man har slått seg til ro - og det gjelder både Andreas Aubert i hans monumentale verk «Maleren Johan Christian Dahl» (ny utgave 1920) og senere forfattere med at disse tidlige bildene for lengst er spredt for alle vinder, og at det er vanskelig eller nesten umulig å identifisere dem bare med hjelp av de gamle katalogtitlene, uten datering, målangivelser eller andre holdepunk ter vi nå er vant til å finne i en utstillingskatalog. «Selv i Danmark lar de sig vanskelig opspore», sier Aubert, og man hører formelig hvordan han trekker et lettelsens sukk idet han lar problemet falle. Utstillingen «J. C. Dahl og Danmark» i Nasjonalgalleriet Oslo - Statens Museum for Kunst, København i tiden 3. februar-20. mai 1973 brakte imidlertid atskillige 14.

(23) Fig. 10. Fra Fredensborg med Esrom Sø. O.L. 77,5x122 cm. Privat eie, Danmark.. ukjente tidlige Dahl-bilder for dagen, og kanskje kan det da likevel lønne seg å gjøre et forsøk. Det gjelder jø tross alt de avgj ørende gjennombruddsår til en av Nordens betydelige kunstnere. Med en rimelig usikkerhetsmargin skulle det være mulig å komme iallfall et godt stykke på vei, ja mon det ikke skulle gå an å rekonstruere Dahis utstillingsvegger enkelte år praktisk talt i sin helhet? Det slår oss snart at de er langtfra alle mesterverker, disse gamle, ofte dunkle bilder, men på bakgrunn av de svakere arbeider stråler til gjengjeld de par-tre førsteklas ses verker med destø sterkere glans. Dahis egentlige debut som selvstendig landskapsmaler fant sted på Charlottenborg i 1813. Ifølge katalogen het de to bildene han da utstilte: «46. Prospect af Søllerøed, tegnet efter Naturen og malet af J. C. Dahl», og «47. Prospect af Store Mariendahl, ligeledes tegnet efter Naturen og malet af samme». Iallfall det første av disse bildene ser ut til å eksistere, og fore stiller skovridergården Skovlyst ved Hillerød (fig. 8). Her bodde den gang «Holtzforster» J. F. Salicaths enke, og familietradisjonen forteller at Dahl besøkte gården sammen med en dansk maler Ross (H. P. Ross?) og som takk for oppholdet malte et lite bilde, som inntil for få år siden fremdeles var i slektens eie. En vanskelighet skaper stedsbetegnelsen. Skovlyst lå etter pålitelige kilder ved Hillerød (huset er nå forsvunnet), mens den gamle katalog altså sier Søllerød øg kunstkritikeren Peder Hjort kalier 15.

(24) rrr*. Fig. 11. Fra Fredensborg med Esrom Sø. 9. august 1817. Blyant og lavering, 207 x316 mm. Bergen Billedgalleri.. stedet Sillerød. Men tross denne - nokså forståelige - navneforveksling er det neppe grunn til å tvile på bildets identitet. Det måtte da være om man tolker katalogens betegnelse «Prospect» mer rigorøst enn det vel er grunn til. «Skovridergården» er et troskyldig lite bilde. Selve huset, som tydelig er «hovedpersonen», er plassert i streng en face midt i bildet, flankert av sirlig utformede tregrupper. I hele bildets bredde parallelt med billedplanet løper et havegjerde og en vei der en kjerre med en hvit hest foran beveger seg adstadig mot høyre. Var man i tvil om hvem som er mester for det usignerte bilde, ville denne detaljen være signatur god nok, for Dahl brukte den uforandret i et stort bilde fra samme år, Frederiksborg-museets store «Utsikt fra det Tuteinske landsted på Østerbro over Søerne» (fig. 9). Mel lom trestammene til venstre ser vi så vidt to bitte små figurer, to koner i passiar. Hele den kunstlose komposisjon utfolder seg i bredden, dybde virkningen er svak. Det andre debutbildet har jeg tidligere feilaktig (i Kunst og Kultur 1972, s. 206 f.) søkt å identifisere med et maleri som foreligger i to utgaver, der man til venstre ser en stor sjøflate og i bakgrunnen skimter en slottslignende bygning mellom trærne. At den ene utgaven er datert 1817 skulle 16.

(25) f ... ,4^ i-. ■ H -M/. Mi?5^{S?5r. n,. ,. Fig. 12. «Kiøbenhavn fra Strandvejen». 1812. Blyant, 255x424 mm. Bergen Billedgalleri.. jo i Og for seg ikke være til hinder for at den annen (fig. 10) kunne være utført noen år tidligere. Imidlertid har det vist seg at den omtalte byg ning er Fredensborg slott (slottet figurerer også i bakgrunnen på et annet maleri og et par av Dahis tegninger fra 1817 (fig. 11)), og vannet til venstre er da ikke Øresund, men Esrom So. «Store Mariendal» er da fremdeles uoppdaget, men muligens er motivet gjengitt i en av Dahis tidligste Kobenhavn-tegninger (Bergen Billedgalleri), påskrevet «Kiobenhavn fra Strandvejen 1812» (fig. 12). Peder Hjort sier i sin kritikk at motivet er tatt ved Strandveien, som man da også ser på tegningen, og bygningene i bakgrunnen skal etter opplysning av Steffen Linvald antagelig være Johannedal, et godt stykke nærmere byen enn Store Mariendal. Dahl måtte i så fall ha forvekslet navnene Mariendal og Johannedal, noe som vel er mulig, men kanskje mindre sannsynlig. Noen sensasjon vakte Dahis debut ikke. Peder Hjort skriver i «Athene» 1815 at de to bildene «oversaaes af de fleste som ubetydelige, og de for tjente heller næppe Opmærksomhed». Men så fortsetter han: «1 Aaret 1814 leverede han af egen Komposition to Landskaber, der ved deres Frihed, harmoniske Tone i Koloriten og Sam menhæng i Kompositionen forskaffede ham et fortjent Bifald». Hvilke bil der kan nå det være? Katalogen gir ikke stor hjelp, den taler bare om 17.

(26) Hg. 13. Fra Dyrehaven. 1814. O. L. 76,5x88,5 cm. Nasjonalgalleriet, Oslo.. «Tvende Landskaber. Egen Composition» (nr. 52 og 53). På denne utstillingen dominerte Eckersberg med sine 14 bilder, og når Dahl likevel kunne bli lagt merke til med sine to, må det øyensynlig ha vært bilder med en viss kunstnerisk vekt. Mange bilder kan det ikke bli tale om, og et par byr seg da naturlig frem. Begge er datert 1814, men det hindrer ikke at de kan ha vært utstilt våren 1814. Det hendte ikke sjelden Dahl at bilder bereg net på en kommende utstilling først ble ferdig i siste øyeblikk. Av de få bilder som kan komme i betraktning, er utvilsomt Nasjonalgalleriets «Fra Dyrehaven» det betydeligste (fig. 13). Det ville være under lig om Dahl ikke hadde sendt et slikt bilde på utstilling, kjent og kjært som motivet også måtte være for det københavnske publikum. Man har 18.

(27) hittil ment at det først kan ha vært ferdig til 1815-utstillingen, men her passer det motivmessig ikke inn, og det kan utmerket godt være malt i tiden januar-mars 1814. «Fra Dyrehaven» vitner veltalende om ny og frisk naturopplevelse. Den fyldige, rike farge i ulike grønntoner, det inntrengende studium av trær og planter plasserer hildet «langt foran al dansk samtidig malerkunst» (H. Bramsen). Scenen har den dype tone av natursannhet, de grå skyer den vemodige svulmen, det drag av patos som på sin side setter hildet inn i den store hollandske tradisjon med Jacoh Ruis dael som stormesteren. Like i forveien hadde Dahl malt de to ypperlige Ruisdael-kopier som Nasjonalgalleriet eier. Det andre utstillingshildet i 1814 må hli gjenstand for en mer usikker gjetning. Rimeligst er det vel å satse på «Fra Engelholm ved Præstø» (fig. 14). Vi vet at Dahl hadde tilhold her om somrene hos sekretær Petersen helt fra 1813, og skal senere komme litt nærmere inn på Engelholm-tiden. Dahl kalier selv «Fra Engelholm» for «mit første Arheide i frie Natur», og da han som gammel mann i 1854 sendte hildet til baronesse Stampe på Nysø (han hadde ti år tidligere tilhrakt tre uker der), hadde han riktignok i sitt hrev atskillig å utsette på det, «men det er dog ej ligetil nogen Kastekjæp. Det har varm Aftensol, og i godt Lys gjør det en god Virkning». Motivet er etter det han selv opplyser «taget fra Aaen paa Engelholms siden henimod Bækkeskov». Åen skimter vi i mellomgrunnen, og den her skapelige bygning som hever seg blant trærne i bakgrunnen er vel da Bæk keskov. Det synes særlig å ha vært forgrunnen med dyrestaffasjen Dahl var misfornøyd med. «Af Secretaire Petersens lille Hund og af andre Reminisencer kan man see, at det er fra en Tid, hvor man blev plaget af superkloge Kunstpedanter», skriver han. Heller ikke dette bilde passer godt inn i billedlisten fra 1815, og på den annen side ville det være usannsynlig om Dahl ikke hadde utstilt et bilde han øyensynlig har lagt så meget arbeid i. Det er imidlertid også mulig at hildet er den «Aften» Dahl malte senhøstes 1814, noe vi skal komme tilbake til. Er det så mulig å rekonstruere Dahis vektige bidrag til 1815-utstillingen ut fra de unektelig noe diffuse billedbetegnelser i katalogen ? Dahl utstilte hele tretten landskaper, ti danske og tre norske motiver (ikke «fire, fem» som Aubert sier). Da utstillingen ble holdt så tidlig på året, var de fleste av bildene naturligvis malt i 1814, men det er all mulig grunn til å regne med at de to som er datert henholdsvis februar og mars 1815 var med på utstillingen. Dahl har øyensynlig villet markere at dette var flunkende nye bilder som han viste sitt danske publikum. Slike månedsdateringer brukte han ellers sjelden. Dermed er vi da alt et stykke på vei, og følger vi så 19.

(28) Fig. 14. Fra Engelholm ved Præstø. 1814. O. L. 76 x 94,5 cm. Privat eie, Danmark.. den gamle katalog, gir dens billedbeskrivelse oss ytterligere holdepunkter. Vi tar da for oss bildene i den samme rekkefølge som i katalogen, og med de gamle titler, idet vi begynner med de danske motiver. «22. Klintekorset i Liselunds Hauge paa Møen». Dahl var sommeren og høsten 1814 i lengre tid på Engelholm, og i juli gikk han fottur til Lise lund på Møn. En rekke tegninger fra denne turen er bevart (nr. 59-71 i 1973-katalogen), bl.a. flere som viser det kjente «Klintekors» i Liselunds park, et minne om en av gårdens tjenere som etter tradisjonen gikk utfor her og omkom. Et skred i 1905 tok med seg både korset og det «Vandfald» et par av tegningene viser. Vi kjenner også iallfall to malerier etter moti vet. Det første er datert 1814, det andre, noe mindre 1815 (fig. 15). At det er dette siste som er identisk med «22. Klintekorset» fremgår av en gam mel seddel på baksiden som forteller at det ble utstilt på Charlottenborg i 1815. «23. En Udsigt over Vejen fra Præstøe til Tappernøie» og «24. Sidestyk ket dertil i siellandsk Characteer». Begge disse bilder er vanskelige å iden20.

(29) Fig. 15. «Klintekorset i Liselunds Hauge paa Møen». 1815. O.L. 52,5 x 42 cm. Privat eie, Danmark..

(30) tifisere, men la oss gjette på at nr. 23 er identisk med et bilde i National museum, Stockholm, datert 1815 (fig. 16). Motivet kan iallfall passe. En vei, nærmest en markvei, går i en bue innover mot bakgrunnen, og mot oss kommer en høyvogn med to bester for. Bildets kvalitet er ellers meget beskjeden. «25. Frederichsborg Slot, seet fra Torvet i Byen, under et optrækkende Uveir». Dahl malte flere ganger Frederiksborg slott, bl. a. i to bilder fra 1817 i Statens Museum for Kunst (fig. 5). Han gjorde studier der vistnok første gang sommeren 1814 (fig. 17), og etter en av tegningene fra 1814 malte han samme år det bildet som sannsynligvis var med på 1815-utstillingen. På en tegning i Bergen Billedgalleri har han senere skrevet: «Fried richsborgs Schlot paa Seeland malet til H.M. Kongen af Danmark». Ma leriet, som ikke lenger synes å befmne seg i den kgl. samling, beskrives så ledes av Andreas Aubert: «Det er i mange maater et raat billede, tungt i formen, litet fint i farven, men merkeligt ved sin umiddelbare natursandhet uten større gallerilaan» (s. 332). Det «optrækkende Uveir» ser vi ingen ting til på tegningen, det er tydeligvis komponert til i maleriet. En skisse i Frederiksborg-museet viser samme motiv. Ifølge en gammel påskrift på baksiden skal denne skissen riktignok være malt i 1825, men det er all grunn til å tro at 1825 er feillest eller misforstått for 1815. En annen utgave av bildet eides i sin tid av C. J. Thomsen (ervervet 1974 av Nasjonalgalleriet, Oslo). «26. Et Maaneskin Stykke. Udsigten er tagen efter Naturen ved Esrom Søe». Dahl gjorde studier ved Esrom sommeren 1814, og resultatet ble bl.a. dette bildet, som vi allerede har omtalt i forbindelse med forholdet DahlAert van der Neer (fig. 2). Det kan imidlertid ha sin interesse også å gjengi hva Dahl selv sier om bildet. Det er ikke mange av sine malerier han har kommentert så utførlig. I et brev til Thomsen fra Engelholm 15. oktober 1814 forteller han at han på det nærmeste er ferdig med fire «Stokker». «Af disse er de 2 kun Skidzer, af Bøgetræer, malte efter Naturen, med Landskaber tillige» (det er sannsynligvis de to trestudier på 1815-utstillingen, nr. 28 og 29, som vi snart skal omtale nærmere). «De andre to, og som Secretairen agter at beholde, vil jeg gjøre Dem en lille, kort Forkla ring over, thi dem faaer De ikke at see, og om den skulle blive for Breliandt, som jeg ikke formoder, da den som skriver Forklaringen ikke be sidder formegen Veltalenhed [han har tydeligvis på dette tidspunkt ikke regnet med å kunne vise bildet på neste års utstilling, da det da ville være i privat eie]. Det første, eller fuldente, af disse Stokker faarestiller Prospecten med Esroms-Søe, taget fra Stranden, malt som Natstøkke, med. 22.

(31) Fig. 16. «En Udsigt over Vejen fra Præstøe til Tappernøie» (?). 1815. O. L. 38 x49 cm. Nationalmuseum, Stockholm.. Fig. 17. Frederiksborg Slott. 1814. Blyant, 255 x 392 mm. Bergen Billedgalleri..

(32) Fig. 18. «Et Skovpartie ved Engelholm» (?). 1815. O.L. 57 x77 cm. Privat eie, Oslo.. Maaneskin; hvad der især i dette Stokke er løkkes mig er den svage Be lysning som Maanen utbreder over hele Naturen, en Rolighed der er iitbredt over hele Engnen, der gjør det høitideligt og skjøndt, Lysningen i Skyerne, om Maanen, Reflexen i Vandet, kort en viss Utydelighed som hersker i det hele, dette, om jeg saa tør sige, som baade skal være og ikke være, og gjøre at det bliver Nat». Bak de ubehjelpelige ord fornemmer vi hvor betatt Dahl har vært av motivet. Vi må nok gi ham rett når han skriver: «At mine Stokker ikke er som de kunde være føler jeg meget vel». Men ikke mindre rett fikk han i fortsettelsen: «Men jeg nærer endnu det Haab at kommende Aar vil maaske sette mig istand til at frembringe noget bedre». Som nevnt skulle det ikke gå mer enn tre år før han i havnebildet fra København fikk anledning til å vise dette. «27. Et Skovpartie ved Engelholm i Nærheden af Præstøe». Dette bilde er også vanskelig å identifisere, men kan godt være det her avbildede (fig. 18) med en vei mellom trærne i forgrunnen og et hustak som stikker opp over trekronene lenger tilbake mot venstre. Det er datert 1815. Noe mesterverk er heller ikke dette bilde. «28. Studie af et Træ, efter Naturen, seet paa en klar Eftermiddag» (fig. 24.

(33) Fig. 19. «Studie af et Træ, efter Naturen, seet paa en klar Eftermiddag». 1814. O.L. 70,5 X 67 cm. Statens Museum for Kunst, Kbh.. 19) og «29. Studie efter Naturen, seet paa en mørk skyefuld Høstdag» (begge avbildet i Kunstmuseets Aarsskrift XXIX, 1942, s. 14 og 15). Disse to bilder, øyensynlig ment som pendanter, kan neppe være andre enn de to «Skidzer af Bøgetræer, malte efter Naturen, med Landskaber tillige» som omtales i det nettopp siterte brev. De er altså begge malt på Engelholm sommeren og høsten 1814. I sin artikkel «Om nogle billeder af J. C. Dahl og C. A. Jensen» i Kunstmuseets Aarsskrift 1942 har Leo Swane overbevisende re25.

(34) degjort for disse to bilder. Det ene, nr. 28, som dukket opp 1941 på utstillingen «Mit bedste Kunstværk» i København og senere ble ervervet av Kunstmuseet, er signert og datert 1814. Peder Hjort priste det i 1815 for dets friske, levende karakter, «de frie Grene, der svaje for Vinden», og dets «særdeles naturlige» farge. Det andre, nr. 29, som er nøyaktig like stort og usignert, ble kjent i 1934. Om dette sier Hjort: «I det andet Studium er Træet ikke saa heldigt, men Luften, som paa en Maade er Hovedsagen deri, er særdeles blød, og i den hele Tone er en god Harmoni». Den iøynefallende komposisjonelle sammenheng med Jens duels Vernier-bilde som Leo Swane har gjort oppmerksom på, kan forbause når man nå vet at bil det er malt under et flere måneder langt opphold på Engelholm, langt fra København. Men her må man nok som så ofte regne med Dahis fahelaktige visuelle hukommelse. Både nr. 28 og det følgende bilde, nr. 30, biir spesielt rost av anmeldereni «Nyeste Skilderie af København» som «meget vakkre. Coloriten, Anordningen og Perspectivet ere i lige grad heldige». «30. En Udsigt af Præstøe, taget fra den gamle Landevei». Nasjonalgalleriets deilige lille bilde «Fra Præstø» (fig. 20), som vi vet var med på utstillingen i 1815, er vel helst identisk med dette bildet, tittelen passer i grunnen ikke på noe annet. Det er altså «taget fra den gamle Landevei», og kunstneren har fry det seg ved å gjengi den rike sommerlige plantevekst langs veiens forfalne steingjerde, en myldrende rikdom som danner en virkningsfull kontrast mot den vide utsikt med de hvilende, myke linjer. Der er meget Jens Juel i dette bilde med den veldige dybde, de bløte for toninger og overganger, atskillig hollandsk også, særlig i skyhimmelen. Men alt er smeltet sammen til et i sin art fullkomment lite kunstverk, som må ha virket forbløffende på samtiden ved sin helt ukonvensjonelle, «kunstløse» komposisjon. Det taler til den nettopp siterte anmelders ære at han setter et bilde som dette særlig høyt. «32. En Prospect af Stege Bye, seet i Maaneskin». Bildet, som er datert mårs 1815, tilhører Bergen Billedgalleri (fig. 4). Det er nok det første av en serie bilder med dette motivet som Dahl malte, siste gang så sent som i 1856. For å øke den dramatiske virkning satte han i de senere utgavene gjerne ild på den vindmøllen vi ser lengst til høyre, således i den nevnte utgaven fra 1856 i Nasjonalgalleriet i Oslo. Dahl var en stor økonom når det gjaldt å utnytte sine motiver! Om vi nå foretar en rask oppsummering, ser vi at vi med større eller mindre sannsynlighet kan identifisere hele ni av utstillingens ti danske mo tiver. Vanskeligere er det med de tre norske landskaper, men la oss likevel gjøre et forsøk. 26.

(35) Fig. 20. «En Udsigt af Præstøe, taget fra den gamle Landevei». (1814). O.L. 58x72 cm. Nasjonalgalleriet, Oslo.. «20. En norsk Klippeegn, hvori en Vandmølle, ved tvende smaa Vand fald». Kort før Oslo-København-utstillingen i 1973 åpnet, dukket det i Oslo opp et stort norsk landskap som katalogens beskrivelse unektelig passer svært godt på (fig. 21). Her er både vannmøllen og de «tvende smaa Vand fald» i et grandiost norsk sceneri med fjell og granskog. At dette store, sta selige bildet ble kjøpt av kongen og lenge hang på slottet i Kiel, styrker jo også formodningen om at det var et av utstillingsbildene i 1815 og fak tisk ikke bare ved sin størrelse, men like meget ved sitt myndige foredrag hele kolleksjonens «pièce de resistance». Det er datert 1815 og er vel altså blitt ferdig like før utstillingen åpnet. I en levnetsbeskrivelse Dahl noen år senere sendte til Berlin-akademiet, skrev han om dette bildet: «I 1814 [skal altså være 1815] fuldendte jeg mit første store norske Landskab, hvorfor Hans Majestæt Kongen lod mig udbetale 400 Spd». 27.

(36) Fig. 21. «En norsk Klippeegn, hvori en Vandmølle, ved tvende smaa Vandfald*. 1815. O.L. 196x221 cm. Privat eie, Oslo.. «21. Et Landskab i norsk Characteer. Den valgte Tidspunkt er kort før end Solens Nedgang efter en varm Dag». Her er vi vel også på noenlunde sikker grunn. Et bilde i Bergen Billedgalleri, datert 1814 (fig. 22), har de karakteristiske lange skygger fra en synkende sol. Det er holdt i et saftig, litt skarpt grønt med enkelte fløyelsmyke overganger og litt av Dahis spesielle perlemorsglans i skyene. Dets romantiske tone vitner om hvor sterkt Jacob Ruisdael har opptatt Dahl i disse år. Også dette bilde synes å være malt på Engelholm. I et brev til Thomsen 14. november 1814 skriver Dahl at han har seks «Stokker» ferdige og enda ett under arbeid. «De to sidste bestemt til Sagen og Callesen, er Compositioner, i den Italienske-Karracteer og det som jeg nu maler bliver i Norsk Karracteer. Jeg haaber, at De nok skal faae alle mine Støkker at see naar jeg kommer til Byen, ogsaa 28.

(37) Fig. 22. «Et Landskab i norsk Characteer». 1814. O. L. 46,2 x 72,8 cm. Bergen Billedgalleri.. dem som Rammerne er bestelde til, tager jeg med, for til Paaske at lade dem Exponere». Betegnelsen «i Norsk Karracteer» faller jo helt sammen med katalogtittelen, og av ordlyden i brevet fremgår også at hildet er blant dem han akter å «Exponere». Vårt utstillingsbilde skulle da være malt i november 1814. «31. Et klippefuldt Landskab i norsk Characteer». Det er rimeligst her å tenke på et annet bilde i Bergen Billedgalleri, datert februar 1815 (fig. 23). Fra en noenlunde flat, steinet forgrunn hever terrenget seg mot bratte fjellknauser til venstre, i ly av dem ligger en hytte, og fra en sjø til høyre strømmer en liten elv i stryk fremover mot forgrunnen. Bildets blikkfanger er en tørr avkvistet trestamme som strekker seg patetisk opp mot himmelen. Vi har med dette gjennomgått de 13 originalarbeider Dahl utstilte vå ren 1815, og er - delvis gjennom et par kanskje noe dristige gjetninger kommet frem til at samlingen lar seg rekonstruere praktisk talt i sin helhet. Alt i alt får vi et ganske klart bilde av denne utstillingen som ikke bare ble Dahis avgj ørende gjennombrudd som kunstner, men som også kom til å bety så meget for dansk landskapsmaleri. At der var atskillige svake arbeider blant de 13, lar seg jo ikke nekte, men samlingen rommet også så betydelige arbeider som «Klintekorset», de to trestudier, det store nor29.

(38) te. Fig. 23. «Et klippefuldt Landskab i norsk Characteer« (?). Februar 1815. O. L. 56 x 77,5 cm. Bergen Billedgalleri.. ske landskapet og fremfor alt Nasjonalgalleriets landskap fra Præstø. Til sammen utgjorde Dahis 13 landskaper nesten en fjerdepart av originalarbeidene på hele utstillingen! Fra nå av gir dansk presse ham stadig anerkjennende omtale. I 1816 er han «Akademiets geniefuldeste Elev», og den ofte siterte kritiker Peder Hjort slår i 1815 fast at Dahis bilder «alle kunne kaldes gode, hvor stor Forskjel der ogsaa er imellem deres indbyrdes Værd». En vel avbalansert vurdering! Også i Charlottenborg-katalogene for de følgende tre år (1816-18) fin ner vi Dahis navn. I 1816 deltok han med 6 bilder, i 1817 med 3 og året etter med 4 stykker. De aller fleste av dem kan identifiseres. På utstillingen i 1816 hang bl.a. «Et stort Landskab i en nordisk Egn, hvor Udsigten aabner sig til en af Skov og Bierge omgiven Slette, som Solen beskinner. Paa Sletten sees et Par Bønderhuse, og foran disse et Vandfald». Dette bilde ble kjøpt av kongen. Aubert så det i sin tid i Utenriksministeriet og beskriver det (s. 325) således: «Det vældige billede gjør et gammelmodigt indtryk med sin abstrakte komposition og sine galleriblekede farvetoner». (En mindre utgave (60 x 84) er avbildet i Winkel & 30.

(39) Fig. 24. «Et Biergslot ved et Vandfald i en nordisk Egn». 1816. O. L. 179 x 250 cm. Kjøpt av C. J. Thomsen 1816, nåværende eier ukjent.. Magnussens auksjonskatalog 19.-20. april 1932, nr. 9). Et annet, samtidig utstilt bilde har tittelen «Roeskilde Domkirke med en Deel af Byen, seet om Aftenen ved Maanskin fra Skibsbroen ved Landsbyen Bierget». Moti vet kjennes fra tegninger som riktignok gjengir det i dagslys. Og selve hildet er etter alt å dømme reprodusert i A. Andersen Feldborgs »Denmark Delineated», som utkom 1824 i Edinburgh. Raderingen er utført av W. H. Lizars, som altså på dette tidlige tidspunkt har introdusert Dahis kunst i England. - Et tredje bilde fra samme utstilling beter «Et Maanskinstykke, forestillende en Egn med et Offersted ved Steensbye-Mølle i Nærheden af Vordingborg». Motivet fant han under en utflukt fra Engel holm, og hildet kan være et «Dansk landskap i måneskinn», datert 1816 og nå i Bergen Billedgalleri. En tegning foreligger til motivet. Etter en teg ning fra turen til Møn 1814 kan han også ha utført sin «Udsigt til den Deel af Møens Klint, søm kaldes Dronningestolen, taget fra Strandbredden». De to siste bildene er i «italiensk Carakteer», der finnes flere slike fra København-årene. 31.

(40) Alle de utstilte bilder i 1817 kjenner vi. «Et Biergslot ved et Vandfald i en nordisk Egn. Egen Composition» (fig. 24) skal vi senere komme tilbake til. «En Udsigt i Sielland, efter Naturen med nogen Forandring» er iden tisk med det landskap fra Kallehave i Bergen Billedgalleri (se s. 45, fig. 2), hvortil Den Kgl. Kobberstiksamling har en nydelig utført, lavert tusjtegning datert 25. mårs 1818. To måneder senere introduserte nettopp dette hildet Dahl som norsk kunstner på en utstilling i Norges nye hovedstad, og det er rimelig at han har villet ha en omhyggelig utført gjengivelse av dette sitt svennestykke før han sendte det fra seg, først til Charlottenborg, så til Christiania øg endelig som gave til «Vennekredsen» i Bergen. - Det tredje bilde, «Et Natstykke forestillende Frederiksborg Slot ved Maanelys», må være det som er i Statens Museum (hg. 5). Også de tre malerier i 1818 (det fjerde nummer er en modeltegning) kan vi antagelig finne ut av. Det første, «Et stort Landskab med et Vandfald i en nordisk Fieldegn» (1817), finnes nå i Statens Museum (hg. 25). Staffasjen består ifølge «Kjøbenhavns Skilderi» av «en norsk Bonde, der fører to Reisende hen til den vilde Naturscene», og denne gruppen ser vi da også til venstre i forgrunnen ved siden av den avkuttede bjerkestamme som vi finner så ofte hos Dahl. Det neste bilde, «En Udsigt i Egnen ved Fredens borg, hvor Slottet sees i Baggrunden», kjennes ikke, men er etter alt å dømme også gjengitt i den nevnte publikasjon av Feldborg. Her er hildet avtegnet av S. H. Petersen. Det viser Skipperhuset, som vi også kjenner fra Dahis tegninger, og slottets karakteristiske rotunde, sett ute fra sjøen. Endelig finnes i norsk privateie et lite bilde, malt 1818 etter studier gjort under Dahis besøk i Sverige året før. Det må være det samme som kata logens «Den yderste Pynt af Forbierget i Skaane, taget fra Strandbred den» (hg. 1)*) Men også utenom de utstillingsbildene vi nå har gjennomgått og prøvd å finne frem til, foreligger det et anselig antal! malerier fra årene 1812-18. Enkelte av dem hører til de betydeligste Dahl øverhodet skapte i ung domsårene, og årsaken til at han ikke sendte dem på utstilling må utelukkende ligge i at de var bestillinger fra private som han ikke kunne eller ville be om utlån. Men synd er det! Hvor ruvende ville ikke Dahis lille fornemme 1814-kolleksjon ha virket om han ved siden av de to landska pene også hadde fått med de to svære lerretene som viser det Tuteinske landsted Rosendal på Østerbro (hg. 9, 26 og 27), og som vel egentlig først ut*) Dahl sviktet heller ikke senere Charlottenborg. Han utstilte der 1819-21, 1825-33, 1837, 1839, 1840, 1843-48, 1851, 1853 og siste gang 1855. Det var gjerne fra et par til 6-7 bilder, ja et enkelt år (1843) hele nil. 32.

(41) Fig. 25. «Etstort Landskab med et Vandfald i en nordisk Fieldegn». 1817.0. L. 187,5 x 250 cm. Statens Museum for Kunst, Kbh.. stillingen i 1973 ydet full rettferdighet. Særlig det ene av dem, det med utsikten mot Sundet, er et høyst merkelig arbeid når en tenker på at det er malt så tidlig som 1813. Det har en storartet, levende og beveget sky himmel og et tindrende lys som fremhever alle detaljer og likevel viser oss dem ombolget av lett disig sommerluft. Hele den svære billedflaten lever og ånder i dette lyset som smyger seg inn mellom trærne. Bildet er myldrende detaljrikt, bittesmå figurer rorer seg overalt, på veien, i have gangene eller passiarende på en benk. Og eieren av landstedet, den mektige handelsherre Friederich Tutein, måtte ha all grunn til å fole seg til freds med den omhyggelige måten hans eiendom var skildret på, den sir lige haven med frukttrær og mistbenker, og huset selv belyst av morgen solen, mens en sommerlig sondenbris griper roken fra pipene og rusker i trekronene. Med suveren sikkerhet er alle disse detaljer underordnet den maleriske helhet. I bakgrunnen ligger Sundet badet i lysflommen, avgrenset av Kastellet til høyre, med Trekroner og svenskekysten langt borte i fjern dis. Som lette skygger står skipenes master og seil mot den dunstslørte himmel, der et mektig soløye nettopp holder på å bryte gjennom 33.

(42) (fig. 26). Det annet bilde - det er dette som er signert og datert 1813 har en morsom staffasje av kong Frederik VI og hans stab til hest i forgrunnen, men er tyngre og har ikke pendantbildets magiske lysvirkning (fig. 27). Stor betydning for Dahis kunstneriske virksomhet i disse årene fikk de månedslange opphold hos godseier og kancellisekretær Peter Benedict Pe tersen (1774-1824) på Engelholm nær Præstø. Hvordan Dahl kom i for bindelse med «Secretairen» vet vi ikke, men det må ha skjedd forholdsvis tidlig, visstnok alt i 1813. Petersen var ikke bare en driftig og foretak som landmann, som forbedret gårdsdriften meget, men også en kunstinteressert mann som gjorde atskillig for å forskjønne gården. Den opprinnelig franske have ble utvidet og omlagt i engelsk stil, med kanaler og broer, og rommene ble prydet med malerier, deriblant som vi vet flere av Dahl. Bredo Grandjean, som forteller dette i «Danske Slotte og Herregaarde» II (1943), opplyser imidlertid at det gikk ut med Petersen, og i hans siste år forfalt godset. Sommeren 1814 tilbrakte Dahl først i Lyngby og ved Esrom Sø, men utover høsten var han på Engelholm. Det ser ikke ut til at han er kom met tilbake til København før ved månedsskiftet november-desember. Gjennom brevene til Thomsen kan vi følge ham ganske godt i disse må nedene. Et brev av 15. oktober (noe av det er sitert tidligere) skildrer høs tens komme, noe bymennesket Dahl er sterkt opptatt av. «Aldrig har jeg, i mit Liv, tilbragt denne Aarstid paa Landet, og aldrig haft en bedre Leilighed til at studere Træer i alle de Forskiellige Variationer af Farven, som nu, da Løvet er begyndt at forandre sin Farve, og at see hvorledes det Daglig, gaar over fra Grøndt til Gult fra Gult til Bødt o. s.v. og med alt dette findes deri en fuldkommen Harmoni. Vejret er i Aar usedvanligt godt, man kunne snarere kalde det en Eftersommer, end Efteraaret; nu er det paa det siste med Skoven, og det visnede Løv, synes at førkynde, det snart stunder til Naturens Aften. - Nu arbeider jeg da ogsaa af alle Krefter, baade for at benytte det sidste som endnu er tilbage af Somme ren, og for at tage det igjen jeg har forsømt i den Tid jeg har været Syg». I parentes bemerket var Dahl i ungdomsårene månedsvis hemmet av sykdom. Han hadde svakt bryst, taler om «Spøtninger», «Trøkken i Brøstet» - «som om de indvændige Dele ikke havde Pias nok der» -, hoste etc. Heller ikke psykisk var han alltid i like god form, noe et brev til Thom sen av 12. november 1816 forteller om: «Men jeg har en anden Sygdom, som er nesten ligesaa slem, om ikke værre; nemlig, at jeg er bleven plaget af Hypocondri, i dette Øieblik er jeg temmelig vel; men siden i Aften, 34.

(43) ■ 'i'lliiIll6'’. Fig. 26. Utsikt fra det Tuteinske landsted på Østerbro mot Sundet. (1813). Detalj.. naar jeg kommer i Seng, vil den nok komme igien. Om Dagen er jeg dog ikke saa meget plaget, som om Natten, thi nesten ver Nat tilbringer jeg, nesten uden Søvn, og sover jeg, er Søvnen saa usikker, at jeg vaagner, ved en ubetydelig Støi, som den en Miius kan foraarsage; ellers ligger jeg da med et stærkt bankende Hjerte, og en Siel der svarer dertil». En uke senere er tonen lysere. «Jeg er nn ikke mere, saa slemt plaget, med alskens Grillenfængerier som i en Tid af 14 Dage har været Tilfældet», skriver han til Thomsen. Denne har øyensynlig i sitt svarbrev prøvd å snakke ham bort fra «idéene», noe Dahl ikke tar helt nådig opp. I fortsettelsen får bre vet en sår tone som vi ellers sjelden møter høs dette utadrettede hand lingsmenneske, men en tone vi nok finner igjen også senere hos mange norske kunstnere som kom fra små kår. «De forundrer Dem saa meget derover, og paastaar at jeg ikke behøver det, det kan vel saa være, men der gives dog altid Tilfælder i Livet hvor saadant indfinder sig, endten det nu er virkelige, eller indbildte Aarsager, ofte kommer det af Bakateller; undertiden ogsaa af tykt Blod. De vilde maaske, naar det i Deres Ung dom ikke var gaaet bedre med Dem end mig, være langt være tilmode 35.

(44) end jeg, naar De manglede saa meget som jeg, naar De nu skulle lære det De for længe siden har lært, og som De behøvede at lære; dette og saadant mere er Ting som De aldeles ikke kiender til». Men optimismen bryter gjerne gjennom. I august 1816 heter det i et selv til Dahl å være usedvanlig forvirret brev: «Mit Brøst er nu overmaade godt, ja det er nesten som en Herkulis, og naar De har bekommet disse Lindier, begyder jeg først for Alvor, at benøtte den omtalte Stieke (stige?), ved Herkulanske foretagender». For igjen å vende tilbake til høsten 1814, så omtaler han i det tidligere siterte brev av 15. oktober også et nå ukjent arbeid. «Det fierde Støkke, og som endnu ikke er fulendt, faarestiller et Prospect i en Skov, hvor man seer ikke andet end Tre uden for Tre Gråne udenfor Gråne; hvad der er færdig er jeg godt fornøjet med, og jeg haaber det endnu bliver det smuk keste af vad jeg endnu har malet. I Dag er mit Arbeide baade godt løk kes og vit Avanseret. Lyset der kommer ind imellem Træerne gjør en god Virkning, og naar den stærk kraftige Forgrund kommer til Modsetning troer jeg at Sollyset er taaleligt godt udtrøgt». Han er også begynt på en «Aften», og i et brev av 14. november heter det: «Jeg er nu i fuldt Arbeide med Aftenen». Heller ikke dette arbeid kjenner vi - om det da ikke likevel skulle være identisk med «Fra Engelholm ved Præstø» (fig. 14). 1 så fall kan det naturligvis ikke ha vært med våren 1814 på utstillingen. Alt i alt fullendte Dahl etter eget sigende ikke mindre enn 7 bilder i disse høstmånedene, og flere av dem finner vi som før nevnt igjen på hans utstillingsvegg på Charlottenborg våren etter. To år senere er Dahl igjen på Engelholm. Den 7. august 1816 rappor terer han sin ankomst til Thomsen, og brevet gir et lite glimt av hvordan en reise på oppbløtte landeveier artet - eller kunne arte - seg, selv midt på sommeren for halvannet hundre år siden. Reisen tok øyensynlig hele dagen. «Vore Heste, eller rettere sagt, dem der var foran Bie-Vognen, hvorpaa jeg sad, blev saa trætte at Kusken med al mulig Anstrængelse ikke kunne komme fort, men var nødsaget at gribe den an saaledes at ikke allene Snerten paa hans Pisk, var opslidt, men ogsaa Skaftet gik i Stokker. Af Medlidenhed med det arme Dyr, vis Røg var saa fuld af vab ler af de mange Prygl den havde faaet, og dog saa villig at anstrænge de sidste Kræfter, besluttede vi at stige af, omtrendt Vei fra Kjøge, og gaae til Byen». At det har vært hard kjøring, fremgår også av at han her Thomsen sende ham en ny hatt, «da den anden har lidt saameget underveis, at Skyggen næsten vil falde af den». Ennå en uke senere er han tydeligvis ikke kommet helt til hektene igjen. 36.

(45) Fig. 27. Utsikt fra det Tuteinske landsted på Østerbro mot Sundet. (1813). O. L. 156 x 219 cin. Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, Hillerød.. Neste brev til Thomsen er på høyst forvirrende vis datert «Kjøbenhavn [!] d 41 August 1816» (årstallet er iallfall riktig!). Her skriver han: «Jeg er ikke endnu ret kommen i Gang med at male, Aarsagen dertil er denne, at her kjøres, Spadseres, Spises og Drikkes saa meget dog har jeg begyndt paa nogle Studier af Pladser som endnu ikke er færdig. Jeg har ogsaa i sinde at male Engelholm af, i samme Størrelse søm det alderførste Støkke jeg malte til Secretairen, og som snart seer sin Undergang i møde». Statens Museum ervervet våren 1973 et meget vakkert bilde av En gelholm, signert, men med en uleselig datering (farvepL). Det skulle være underlig om det ikke er dette bilde brevet hentyder til, og det skulle i så fall være malt høsten 1816. Målene stemmer nøyaktig med dem på det første Engelholm-bilde. Vi ser gården i mellomgrunnen under en høy, uro lig skyhimmel. En vei slynger seg i myke buktninger innover i det fíate landskap, langt ute til venstre skimtes sjøen. Der er vidde og rom i hildet, og landskapets store dybde understrekes enda mer ved de bittesmå dyreog menneskeskikkelser som er strødd utover i mellemgrunnen. En tanke faller en inn, kanskje bare en vill gjetning: mon det ikke er den samme 37.

(46) landevei der Dahl hadde stått to år før og malt eikestammen og alle veikantens ville vekster i Nasjonalgalleriets lille bilde, «taget fra den gamle Landevei»? Det samme vide utsyn, det dype rom! Ganske interessant er hans utførlige kommentar til det store Kallehavebilde i Bergen (se s. 45, fig. 2). Den 31. august skriver han til Thomsen: «Der som Veiret i Dag ikke bliver alt for slet, saa begynder jeg paa Eskuidsen til et af mine store Stokker. — Jeg har paa min sidste Tuur, tegnet 2 meget Smukke fyr-Træer, som jeg har i sinde at anbringe derpaa, nemlig det store Stokke efter Naturen; Jeg har i den hensigt udsøgt mig et smukt Skovparti fra i nærheden som strax skal tages fat paa». Noe senere har han fått besøk av Thomsen, for i et brev av 12. oktober heter det: «Da vi sidst skiltes ad, lovede jeg at skrive Dem til, naar mit store Stokke var færdig; og enskiøndt det allerede i flere Dage har været det, saa har jeg dog ikke haft Tid at skrive. — De havde endnu ikke faaet Brev dersom ikke Deres sidste kolossalske Brev havde formaaet mig dertil, og i For hold til Deres bliver dette kun en lille bitte Onge, af et Brev. De kan mit erinde? hvorvidt jeg var avansert med mit Landskab, da De saae det, jeg var omtrendt i Mellemgrunden, nu er da det hele Lerred overmalet, og jeg vaaver at sige, uden at træde Beskedenheden for nær, at det ikke er det sletteste, af de Siellandske Prospecter jeg hidtil har ma let. og enskiøndt at de 2 støre fyrtræer paa Forgrunden ikke har den ud lagte Form (fordi jeg malede dem lige efter Tegningen, som var efter Na turen) saa kan det dog godt Passe til Stedet, og den Alder de synnes at have i naturen. Farven paa dem er ualmindelig smuk, og [om?] det øvrige vil De selv skjønne, naar De faaer det at see, kun vil jeg bemærke, at Veien, og Planterne paa Forgrunden er i sit Slags det smukkeste jeg endnu har malt, og med alt dette er de godt paa deres Plads, forstørrer aldeles ikke Virkningen i det hele; Figurerne har jeg især været hældig med, og de er meget Karacteristiske, men jeg har ogsaa malet dem efter naturen, og Plandterne har jeg haft ligefor min Nese, indi Skoven, hvor jeg har afcopieret dem meget nøie efter Naturen». En av de selsomste frukter av Dahis landskapelige fantasi er det store bilde Thomsen bestilte av ham, og som ble utstilt i 1817 under navnet «Et Biergslot» (fig. 24). Om dette skriver han i brevet av 12. oktober: «Den samme Dag jeg modtog Deres Brev, havde jeg i forveien udkastet en Komposition til et Landsk.-Prospect, omtrendt saaledes som det De har beskrevet, under Navn af Fieldpasset, og da jeg læste i Deres Brev Skildringen af de 3 forskiellige sorter landskaber, udkastede jeg nok et i samme Karacter, som forrige; men da jeg troede, at det De har beskrevet 38.

(47) ikke vilde tage sig ud paa den Maade, nemlig at lade Vandfaldet i Skyggen, og kun bringe den stærkeste Virkning paa Borgen, som dermed let vilde blive til en Plet i Støkket, saa beholdt jeg gandske min første Tanke i det ene Støkke. Jeg er allerede i fuldt arbeide dermed, øg for Øieblikket er jeg i færd med Borgen, som ligger paa en Klippe ligefor et mørkt Field, den staaer i Forbindelse med, den er næsten færdig, og giør en mageløs Virk ning, jeg er saa forlibet deri, at jeg selv kunde faae i sinde at boe deri, paa denne uindtagelige Borg, som en lille Biddersmand. I øvrigt er dette Landskab meget lyst og muntert .. .». Dahl kom forresten snart på kri tisk avstand av dette arbeid, som hadde appellert så sterkt til hans ro mantiske fantasi. Nærmest minner det vel om Everdingens «Norske land skap» i Kunstmuseet, som han antagelig kjente. Det må ha vært om dette sitt bilde han i et brev til C. A. Jensen av 7. april 1817 skriver (det gjelder en kritiker som har omtalt hans bilder i «Kjøbenhavns Skilderi»): «Fremdeles roser han, af mig, et nesten misløkket Vandfald». At Dahl har rett i denne strenge selvkritikk, er et blikk på hildet tilstrekkelig til å vise. Han malte forresten først en mindre utgave (60,5 x 85,5), som har noe avvikende detaljer og bl.a. en annen stalfasje. Brevene fra Engelholm høsten 1816 gir ellers et meget realistisk bilde av Dahis daglige liv i disse månedene. Vi får et levende inntryk av hvor isolert han følte sig der nede, hvor uendelig langt det var til København og vennene der, hvor vanskelig det var å skaffe seg nødvendige ting (gang på gang må Thomsen være løpedreng og postekspeditør, ja må ovenikjøpet finansiere utleggene!), og hvilke problemer det var med å få trans portert de ofte store lerreter inn til byen. Ettersom høsten skrider frem får han også vanskeligheter med å holde varmen under arbeidet. Det er snart så koldt, skriver han 12. oktober, «at jeg ikke kan holde det ud, uden at sidde i et varmt Værelse, og dem er her ingen af, til mit Brug». «Bigtignok er her ikke Mangel paa Brænde», heter det to uker senere, «men det er ikke nok, man skal have Ilden hvor den kan benøttes, og det er iust det som mangler mig». Men så får han en lys idé: «Jeg har falden paa at ligge i Kakkelovnen [NB! ikke trykkfeil, i Bergen Uqger man i ov nen!*)] i Kontoiret, eller det Værelse, som er ved siden af det, hvori jeg maler, og saa at lade Døren, staa aaben imellem dem begge, for at Var men kan gaa fra det ene, og i det andet». - «Jeg fryser i denne Tid saa det knager i mig», klager han i slutten av november. «Det er nu baade *) Dahis skrivemåte er også ellers stærkt preget av talemålet i Bergen, som når han «dørker» sin kunst og maler sine «Stokker»; selv om han har både «Spøtninger» og «Trøkken i Brøstet«. At i går over til e er også karakteristisk («Famelie», «tremstelle«, «vest»).. 39.