M e r U TB R ED T A KS EPT FOR FENGSELSSTRAFF I DEN NORSKE BEFO LKN INGEN
A v Fø r s t e a m a n u e n s is Leif Petter Olaussen
D a ta fro m the N orw eg ia n samples o f the In terna tion al C rim e Victims Survey (ICVS) f o r 1989 and 2004 show that a majority o f Norwegians do not recommend imprisonment f o r a th ie f who steals a TV. The data do, however, indicate that sentences to imprisonment were more acceptable to Norw egians in 2004 than in 1989. In both years, the proportion o f dif
ferent demographic groups (based on age, sex, education) recommending imprisonment was f a ir ly equal, thus suggesting only m inor differences in pe n a l attitudes across sub-populations. However, women with high or medium education seem to be less punitive than men with equal educa
tion. In accordance with many other studies, this study fin d s no co rre la tion between punitive attitudes a n d victim ization f o r b u rg lary o r other serious thefts, and no correlation between punitive attitudes and assumed pro b a b ility o f house b u rg lary com ing year. It is argued that the la ck o f correlation only rejects a supposed connection between direct victimiza
tion and penal attitudes, but does not exclude that both direct and indirect exposure to crim e may lead to more punitive attitudes. One explanation f o r the absence o f a difference in p e n a l attitudes between victims a n d
non-victims may be that frequent indirect exposure to crim e through the media has the same effect as direct exposure. The change in p e n a l atti
tude towards imprisonment does not seem to be restricted to one o r a fe w subgroups in the population, but is most pronounced f o r regions outside the most highly urbanized p a rt o f N o rw a y a n d am ong younger people.
Several possible explanations f o r this change are discussed: H igher expo
sure to crime, especially through the media; more incidences o f dramatic and serious crimes where guns are used; media discussions o f proposals f o r more severe punishments; a n d the p a rlia m e n t’s pa ssin g o f several laws to that effect during the 1990s. Finally, connections between “ im m igrants” a n d serious crim e in the m edia’s coverage o f crim e may also have influenced the attitudinal change which has taken place.
‘ T itle in E nglish: Increasing A ccep ta nce o f the P riso n Sentence am ong N orw egians. O rig in a l Norwegian.
1. Innlcdning
Strafferettslig tenking synes å bygge på at stra ff som oppfattes som legitim , har et sosiokulturelt, norm ativt fundam ent som deles av mange. D erfor b lir straffutm å
linger tidvis begrunnet med henvisning til en allm enn rettsbevissthet, som straffen må være i overensstem m else med, fo r å være ”rik tig ” . D ersom oppfatninger av stra ff er knyttet til kulturbundne standarder med bred oppslutning, skulle det være relativt liten uenighet blant fo lk om hva som er passende s tra ff i konkrete saker, sæ rlig i en så vidt homogen ku ltu r som den norske. I tille g g forutsetter dommeres henvisninger til en allm enn rettsbevissthet at det er samsvar m ellom denne og den som råder i domstolene. Det siste v il ikke b li undersøkt her. D erim ot er et av for- målene å belyse hvor vidt det er homogene eller sterkt ulike oppfatninger om stra ff blant folk. E t annet mål er å undersøke om folks holdninger til stra ff er endret også i Norge i de senere år, s lik tilfe lle t er i mange andre land v i pleier å sam m enligne oss med. H v is det er holdepunkter for endringer, v il jeg forsøke å undersøke om disse synes å henge sammen med endringer i fo lks utsatthet for krim inalitet. H vis så ikke er tilfe lle , v il andre m ulige forklarin ger b li drøftet.
2. Datagrunnlaget
1 1989 ble det for første gang gjennom ført like intervjuundersøkelser blant tilfe ld ig utvalgte personer 16 år og eldre, i en rekke land, først og frem st for å undersøke fo lk s utsatthet for ti form er for k rim in alite t. Undersøkelsene er kjent som Inter
national C rim e V ictim s Survey (IC V S), som nå er gjennom ført fo r femte gang i mange europeiske land. Norge deltok i 1989, men verken i 1992, 1996 eller i 2000.
Undertegnede initierte den norske deltakelsen i 2004, og denne datainnsam lingen ble i sin helhet fin an siert av Justisdepartem entet. T il sammen ble 3996 tilfe ld ig valgte innbyggere i N org e intervjuet fra 19. oktober t il 24. novem ber 2004 av Norstat. Data for 1989 som b lir brukt i dette arbeidet, er låstet ned fra nettstedet1 t il U nited N ations Interregional C rim e and Justice Research Institute.
Både i 1989 og 2004 ble a lle data sam let over telefon ved datam askinassi
sterte intervjuer. I 1989 ble de som ble intervjuet, ring t tilfe ld ig fra landsdekkende o ffe n tlig e registre over fo lk som hadde lin je tilk n y tte t, e lle r fast telefon. D ette ble også g jo rt i 2004, men nå var m ob iltele fon så v a n lig at også de ble in k lu dert, ved datam askingenererte, tilfe ld ig e telefonnumm er. Totalt antall intervjuer i hvert fy lk e tilsvarer fylkets andel av befolkningen, og i 2004 er det omtrent 30
% intervjuer over m obiltelefon i hvert fylke. I 2004 hadde om kring én prosent av befolkningen verken fast telefon eller m obiltelefon. D et er så få at de ikke skaper representativitetsproblem er ved bruk av telefonintervjuer.
D et største problem et i forhold til sikkerhet for at de intervjuede er represen
tative fo r hele befolkningen i samme alder, er at mange avslår å b li intervjuet. I 1989 var det i følge van D ijk og M ayhew (1992 s. 73) totalt 2230 oppringinger,
men bare 1424 var relevante2 for undersøkelsen. De 1009 personene som ble in tervjuet utgjorde 45 % av a lle oppringingene og 71 % av relevante oppringinger.
I 29 % av relevante opp rin g in ger ble intervju avslått. I 2004 var det langt flere, 67 %, som avslo og bare 33 % av de som besvarte telefonen etter gjentatte op
pringinger, som var v illig e til å delta. Andelene er omtrent like store for m obil- og fast telefon. N orstat opplyser at deltakelsesprosenten i 2004 er nokså v a n lig for om fattende intervjuundersøkelser over telefon, og at de ikke har grunn t il å tro at bortfallet leder til system atiske skjevheter m ellom de intervjuede og den voksne befolkningen i landet. Jeg har ingen konkrete holdepunkter for å mene noe annet, og har vanskelig for å tenke meg gode grunner til at bortfallet har en system atikk som gjør at resultatet ikke er dekkende for befolkningen.
D et er etter m itt syn um ulig å fastslå om prosent deltakelse for de to under- søkelsene, 71 % i 1989 og 33 % i 2004, er sam m enlignbare størrelser. Personlig tv ile r je g på det fo rd i sam m enlignbare svarprosenter forutsetter eksakt samme registrering begge år av u lik e telefonoppringinger: Noen telefoner som b lir ringt til, skal ekskluderes fra prosentbasis, relevante telefonoppringinger, fordi telefonen ikke tilh øre r en husstand (men bedrift, organisasjon etc.), fordi telefonen besvares (ved gjentatte oppringinger) av telefonsvarer eller telefaksm askin, eller b lir ikke besvart. Om telefonen b lir besvart, er den personen som skal velges ut innen hus
standen (den over 15 år som sist hadde fødselsdag) i noen tilfe lle r ikke til stede, men må ringes til på et annet tidspunkt, eller han/hun avslår å b li intervjuet. Måten slike oppringinger registreres på, har selvsagt betydning for hvilken svarprosent man får, og hvor rim elig og relevant det er å sam m enligne svarprosenter m ellom undersøkelser foretatt på u lik e tid spu n kter e lle r i fo rsk je llig e land. Den meget store variasjonen i svarprosent i ICVS-undersøkelsene i 1989 m ellom de landene som deltok, fra 33 % i Spania t il 86 % i Fin la nd , illu stre re r tem m elig sikkert at prosentbasis (brutto telefonsam taler eller relevante samtaler) ble telt opp på gan
ske fo rsk je llig v is i u lik e land. I senere undersøkelser er det større hom ogenitet i svarprosent3 m ellom landene enn det var i 1989. D et a vsp e iler neppe (bare) endringer i fo lk s åtferd når telefonen ringer, men større hom ogenitet (i in n stil- lin g er av default-verdier) i datam askinbaserte opp tellin gsru tin er og i opplæ ring av intervjuerne hos markedsbyråene som ringer og intervjuer.
Sterk utbredelse av m obiltelefoner i 2004, men ikke i 1989, gjør at folks telefo
niske tilgjengelighet var forskjellig de to årene. Det kan kanskje lede til systematiske forskjeller mellom utvalgene, men det forhold at m obiltelefon var så allm ent utbredt i 2004, taler im ot at dette skulle sp ille noen stor rolle. Siden det fram går av 2004- materialet hvilken telefontype som er brukt under intervjuet, har jeg undersøkt4 om personer i samme alder har like forslag til straff enten de er intervjuet over fast- eller over m obiltelefon. Det er ikke funnet noen signifikante forskjeller (p=0.05).
Det kan selvsagt ikke utelukkes at det finnes systematiske skjevheter m ellom datasettene som denne undersøkelsen bygger på, s lik at konklusjoner som trekkes b lir gale. Jeg har im id le rtid vanskelig for å tenke meg gode grunner fo r at dette sk u lle være tilfe lle , og velger å bruke datasettene. Både m aterialet fo r 1989 og 2004 er kontrollert mot b e fo lk n in g sta ll5 for 1989 og 2003, fordelt på kjønn, alder og landsdeler. D e utvalgene som har b litt intervjuet, a vviker ik k e vesentlig fra befolkningssam m ensetningen, men for å justere materialene for m indre skjevheter i forhold til befolkningssam m ensetningen, har jeg lagt inn 32-delte vekter6 som er brukt i alle analyser som b lir presentert i det følgende.
3. Kan oppfatninger av straff måles?
E t siktem ål med mange undersøkelser av fo lk s m eninger om s tra ff for lovbrudd har vært å undersøke om det er samsvar m ellom meningene og den straffutm åling som b lir praktisert. D et er tre hovedgrunner til at denne undersøkelsen ikke har en slik m ålsetting.
For det første har spørsm ålet om s tra ff for lite konkretiserende inform asjon7 om lovbruddet og om stendigheter rundt det, og for det andre g ir ikke korte telefo- nintervjuer anledning t il diskusjon og grundig omtanke, s lik situasjonen v il være i en dom stol. For det tredje er intervjukonteksten så fo rsk je llig fra forp likte n d e sam handling der s tra ff b lir drøftet og dom b lir avsagt, at intervjuundersøkelser neppe v il kunne brukes som ” fasit” eller instrum ent for å undersøke om det straf
fenivået som b lir praktisert, er i overensstemmelse med fo lk s oppfatninger.
M itt m ål er m er begrenset: å undersøke om fo lk s opp fatninger er så sam stemte at det er rim e lig å snakke om en noenlunde felles rettsbevissthet, eller om oppfatningene er så delte at dette v irk e r lite troverdig. Fø r je g går nærmere in n på m ine tanker om hva denne undersøkelsen kan belyse, må spørsm ålet om stra ff presenteres. E tter m ange spørsm ål om den intervjues husstand e lle r den inter- vjuede seiv hadde væ rt utsatthet fo r u lik e form er fo r k rim in a lite t, ble følgende spørsm ål stilt:
”F o lk h a r forskjellige meninger om hvilken s tra ff lovbrytere skal få. Ta f o r eksempel en sak der en 21 å r gamm el mann b lir fu n n et skyld ig i in n b ru dd f o r andre gang. D enne gangen h a r han tatt en farge-TV. H v ilke av følgen de straffer synes du er rik tig i en slik sak?”
D e intervjuede kunne velge m ellom bot, fengselsstraff, sam funnsstraff/-tjeneste, betinget dom eller annen dom, samt ”vet ikke”. D et var bare m ulig å velge ett av alternativene, og de som valgte fengselsstraff, fik k følgende tilleggsspørsm ål uten at noen svaralternativer ble lest opp:
'H v o r lenge synes du han burde sitte i fengsel?
Seiv om de svarene som fo lk har g itt på disse spørsm ålene, ikke er så grun
d ig gjennom tenkte forslag t il s tra ff at svarene kan brukes t il å vurdere om de er over ens m ed det stra ffn iv å e t som b lir p ra ktisert i N orge fo r slik e saker, er de m en in g sytrin ger om straff. D e v il være u ttrykk fo r den e lle r de standarder fo r s tra ff som har opp slutning i befolknin gen . S lik e standarder v il være felle s for mange (være intersubjektivt ”g y ld ig e” ) fo rd i oppfatninger om s tra ff dannes og preges i sosiale fellesskap, i sam taler og diskusjon, der m eningsytringer fin- ner sted, også i hverdagslivet utenom strafferettssystem et. Ved deltakelse i svært mange slike sam taler og diskusjoner gjennom et par tiår har jeg festet meg ved at både presisjonsnivå og språkbruk i slike sam taler som regel er ganske fo rsk je llig fra den strafferettslige. I diskusjoner om hva som kan være rim elig eller passende s tra ff fo r en straffb ar handling, forekom m er det nesten a ld ri at noen g ir seg inn på å spesifisere om stendigheter ved handlingen eller den som har utført den, med m indre en eller flere av samtalepartnerne har spesialkunnskaper i et strafferettslig emne. Grove betegnelser som butikktyveri, biltyveri, bankran osv. er spesifikasjon nok t il at de som snakker sam m en, har en in tu itiv opplevelse av å snakke om
”den samme” handlingen, og konkretiseringene som er benyttet i spørsm ålet om s tra ff i ICVS-undersøkelsene (” innbrudd” , ” fa rg e -T V ”, ” 21 år gam m el m ann”,
”sk y ld ig i innbrud d fo r andre gang” ), er etter m in opp fatning tils tre k k e lig e til at sam talepartnere i en hverdagslig kontekst v ille opplevd å snakke om ”samme handling”, dersom samtalen hadde dreid seg om straff. Svarene som de intervjuede gav på spørsm ålet om straff, anser je g som en m ening de v ille gitt uttrykk for i en hverdagslig kontekst.
D et straffenivået som b lir in stitu sjon alisert kan ikke antas å være frik o b le t i forhold t il fo lk s hverdaglige oppfatninger. M e n in g e r om stra ff som kom m er til uttrykk i uform elle, u forp likte n d e hverdagslige sammenhenger, v il både danne
” påtrykk” og ” klangbunn” fo r sentrale sider ved krim in a lp o litik k e n , og den sist- nevnte virker tilsvarende på oppfatninger fo lk har. Folks oppfatninger b lir i noen grad kjent for sentrale krim in alp olitiske aktører, både for folkevalgte politikere og andre, ved at m eninger på et hverdagslig presisjonsnivå sp illes inn i prosesser der krim in alp olitiske forslag og vedtak b lir formet. For det andre danner slike m enin
ger grunnlag for vurderinger av og samtaler om straffereaksjoner som domstolene ilegger, i den grad fo lk b lir kjent med dem og engasjeres til diskusjon. Gjennom slike prosesser, som ofte form idles (mer eller m indre godt eller ” v rid d ” ) av u like m edier og organisasjoner, dannes argumentative standarder for utform ing og gjen
n om føring av strafferettspolitikken, og dersom den er i overensstem m else med folks oppfatninger, v il den b li sett som legitim . På indirekte vis både v il og bør det være sammenheng m ellom uform elle hverdagslige oppfatninger av s tra ff og den s tra ff som besluttes av aktører i de institusjonaliserte systemene. Undersøkelser
Mer utbredt aksept fo r fengselsstraff i den norske befolkningen
av hvor v id t det er sam m enheng m ellom fo lk s opp slutning om fe n g se lsstra ff i forskjellig e land s lik dette m åles i ICVS-undersøkelsene, og fangebefolkningens størrelse i de samme landene, v ise r at det er en p o sitiv sam m enheng, Besserer (2002). I land der fo lk s oppslutning om fen g selsstraff i er liten, er fangebefolk- ningen som regel lavere enn i land der folks oppslutning er høy.
Et annet v ik tig funn i ICVS-undersøkelsene er at det er en ganske stabil rang
orden m ellom land når det gjelder folks oppslutning om bruk av fengselsstraff, se van Kesteren m.fl. (2000, s. 88). Etter m in oppfatning er denne stabiliteten først og frem st utslag av at ta llrik e hverdagslige diskusjoner m ellom fo lk over tid har u tv ik le t kulturbundne ”standarder” for hva som er ” rim e lig ” s tra ff i forskje llig e sammenhenger, seiv om diskusjonene er influeres av T V og andre m ediers for
m idling av krim inalitet og krim in alp olitiske diskusjoner og vedtak. De to funnene in d ikerer at spørsm ålet om s tra ff i ICVS-undersøkelsene, seiv om det er enkelt, fanger opp viktige aspekter ved meninger og prosesser som er knyttet til kulturelle standarder som betinger straffenivået som b lir praktisert i forskjellig e land. I det siste tiåret har nettovirkning en b litt at stadig flere, sæ rlig i land i den engelske kulturkrets, mener at TV-tyven bør få fengselsstraff, jfr. tabell 1. Tilsvarende trend gjelder for Nederland og Sverige, mens det ikke er noen endringer i Fran krike og Fin la nd . I B elgia, Polen og noen land i øst- og sentral-Europa8 har trenden vært motsatt, mot m indre oppslutning om fengsel.
Tabell 1: Prosentandel som mener at TV-tyven bør f å fengselsstraff. (ICVS-data).
1 9 8 9 1 9 9 2 1 9 9 6 2 0 0 0 2 0 0 4
Norge 13,8 29,6
Sverige 26,2 22,1 30,7
Finland 15,0 13,9 17,5 18,8
Danmark 19,5
Belgia 25,5 18,7 20,5
Frankrike 12,8 10,7 11,9
Polen 31,3 16,5 21,1
Nederland 25,6 25,9 31,2 37,4
England og W ales 38,2 37,3 49,0 51,0
N ord Irland 45,4 48,7 53,9
Skottland 39,0 48,4 52,3
Canada 32,4 38,9 43,3 44,6
A ustralia 35,6 34,0 37,4
U S A 52,7 56,2 55,9
Kilde: Van Kesteren, m. fl. (2000), A p p en d ix 4, table 27, p. 218-219.
4. Økende aksept for å bruke fengselsstraff
Sam m enlignet med fo lk i andre europeiske land der den samme undersøkelsen har vært gjennom ført, var det en lite n andel i N orge som foreslo fengselsstraff i
1989, jfr. tabell 1.
I ICVS-undersøkelsene i 1989 og 1992 var det i følge van D ijk og Mayhew (1992, table 6 s. 61) bare i Vest-Tyskland, Sveit, Frankrike, Finland og Norge at 15 % eller færre foreslo fengselsstraff. I de øvrige 13 landene var andelen til dels vesentlig høyere enn i Norge. Mayhew og van Kesteren (2002, s. 74-76) analyserte data fra tilsvarende undersøkelser i 1996 og 2000 for en lang rekke land og fant at andelen som foreslo fengselsstraff, hadde økt fra 1989-1992 for alle europeiske land bortsett fra Belgia og Frankrike. De mest markerte endringene var i Canada, Storbritannia og Nederland. I Sverige økte andelen som foreslo fengselsstraff, fra 26 % i 1992 til 31 % i 2000.
D iagram 1: Fo rsla g til s tra ff fo r TV-tyven i 1989 og 2004. Prosent.
A t 30 % foreslo fengsel i den norske undersøkelsen i 2004 er høyere enn i Danmark i 2000, men på lin je med den svenske befolkningen i 2000, og økende aksept for fengsel er altså felles for fo lk i svært mange land. Diagram 1 viser hvor mange pro
sent av de intervjuede i 1989 og i 2004 som foreslo ulike form er for stra ff for den 21 år gamle mannen som stjal en farge-TV ved å begå innbrudd. D et er ganske få som svarer at de ikke vet hvilken stra ff som er passende, 8 % i 1989 og 4 % 2004. Dette betyr nok at spørsm ålet om s tra ff engasjerte de som ble intervjuet, at fo lk finner
det rim elig at mannen bør få en straff, og at de også har en oppfatning av hvilken s tra ff han bør få. Det fram går av diagram m et at sam funnsstraff/-tjeneste var det alternativet som fik k flest forslag både i 1989 og i 2004, av henholdsvis 47 % og 45 % av de intervjuede. I 1989 foreslo 23 % bot, mens den tilsvarende andelen i 2004 var omtrent halvert, og mens 13 % foreslo fengselsstraff i 1989, ble denne straffen fore
slått av mer enn dobbelt så mange i 2004,30 %. Andelen som foreslo betinget dom, var 6 % i 1989 og 7 % i 2004. Samlet sett er det klart at folks forslag til stra ff var strengere i 2004 enn i 1989, markert ved at færre v il gi bot i 2004 og klart flere v il gi fengselsstraff. E lle r sagt på en annen måte: Prosentandelen som v ille g i mannen annen stra ff enn fengsel, sank fra 79 % i 1989 til 66 % i 2004. Det store flertall av de som foreslo fengselsstraff, foretrakk noen måneder både i 1989 og 2004, og det er ikke signifikant forskjell i fengselsstraffens lengde de to årene.
E n grunn t il at så få synes at TV -tyven bør få betinget dom , kan skyldes at mange er ukjent med hva denne reaksjonen egentlig består i. Det kan im idlertid også skyldes at reaksjonen har svak legitim itet blant fo lk fordi den verken er en reaksjon som m edfører at den dømte skal yte noe positivt som gjenytelse for det gale som er gjort, eller m edfører iverksettelse av en forståelig straff. Mange som kjenner dette straffalternativet, legger kanskje også til grunn at brudd på v ilk å r som ofte settes for den betingede straffen, bare får konsekvenser dersom et nytt lovbrudd b lir opp
klart. Denne sannsynligheten er ofte ikke veldig høy. For de som synes at straff eller gjenytelse er v ik tig , b lir betinget fengsel kanskje mer eller m indre jevngodt med ingen reaksjon, sæ rlig overfor en som har begått tyveri tidligere.
I et sam funn der penger har stor betydning kan det virke overraskende at for
holdsvis få foreslår bot som straff. Dette kan im id le rtid skyldes at denne form en for stra ff frem står som m indre ”dem okratisk” ford i bot kan virke mer fordelaktig for de som har mye penger, enn for de som har lite. M annen som stjal farge-TVen, kan ha b litt oppfattet som en person som ikke har penger seiv t il å betale en bot som ”sv ir”, og derfor passer ikke bot for ham. En bot som kanskje v ille b li betalt av sosialhjelp eller trygdeytelser, har tro lig svak legitim itet i manges øyne. A t bot foreslås av langt fæ rre i 2004 enn i 1989 sam svarer ikke med at prosentandelen som får bot for forbrytelser har økt meget sterkt gjennom 1990-tallet.
T ro lig skyldes den dom inerende oppslutningen om sam funnsstraff/-tjeneste og fengsel, delvis at bot og betinget dom har svakere legitim itet som straff. Feng
sel og sam funnsstraff frem står som ”dem okratiske” i den for stand at alle, både rik e og fattige, kan fratas tid og rett t il å bestem m e over eget liv i et avgrenset tidsrom . Dessuten kan disse reaksjonenes strenghet reguleres ganske fingradert og ”o b jektivt”, s lik at v ik tig e rettferdighetshensyn kan ivaretas. N å r det bare er et m indretall som synes at fengselsstraff er mest passende i dette tilfe lle t, skyldes det vel at dette straffalternativet fram står for mange som en straffereaksjon som
er så vidt streng, at den må reserveres for bruk i andre og mer alvorlige saker enn TV -tyveriet. Dessuten tror vel heller ikke så mange at fengselsstraff v il føre til at en innbruddstyv v il slutte å begå tyverier, om han settes i fengsel en tid. For mange fram står kanskje fengselsstraffen også som en kostbar, lite m eningsfull og lite re
levant reaksjon. Sam funnet påføres u tgifter når noen må sone fengselsstraff, men likeve l g ir soningen den dømte svært små m uligheter både t il å utføre en positiv gjenytelse for det gale som er gjort, og for å endre sin egen frem tidige atferd.
Tabell 2: Prosentandel som mente at TV-tyven skulle f å fengselsstraff i 1989 og i 2004. Veide tall.
1989 2004
Alle: 13,2 29,6
Kjønn:
K vinner 11,0 26,2
M enn 15,4 33,0
Alder:
16-24 år 14,6 41,9
25-29 år 11,8 32,6
40-59 år 10,4 23,7
60 år og > 16,4 27,5
Utdanning (24 år og eldre):
Lav 16,9 30,0
M id d e ls 12,1 31,0
H øy 10,8 22,5
Landsdel:
O slo 21,0 24,5
Resten, Østlandet 16,1 31,1
Sør- og Vestlandet 9,9 30,1
Tr.lag og N ord-N orge 8,0 28,7
Samtlige åtte Cramers V for tabellen er m ellom 0,036 og 0,185.
Både i 1989 og i 2004 er det flere menn enn kvinner som mener at TV-tyven burde få fengselsstraff, jfr. tab ell 2, og sam tidig har både k v in n e r og menn b litt m er tilb ø y e lig e til å foreslå fengsel. A nd elen k v in n e r som mener at TV -tyven bør få fengsel, har økt fra 11 % i 1989 til 26 % i 2004, med 15 prosentpoeng. Tilsvarende har andelen blant m enn økt med 17 prosentpoeng, fra 15 % t il 33 %. A t fæ rre blant kvin n er enn blant menn foreslår fengsel, er im id le rtid ikke gjennom gående i a lle grup per9. B la n t de yngste, i aldersgruppen 16-24 år, er det ” lik e s tillin g ”
Mer utbredt aksept fo r fengselsstraff i den norske befolkningen
m ellom kvin n er og menn, både i 1989 og i 2004. N å r de som er over 24 år deles i tre grupper etter utdanningsnivå, kom m er det fram at det ikke er noen forskjell m ellom kvin n er og menn i andeler som foreslår fen g selsstraff blant de som har lav utdanning, verken i 1989 eller i 2004. Også blant dem råder det en slags ” li
k e stillin g ” . D et er blant de som har m iddels eller høy utdanning at færre kvinner enn menn foreslår fengselsstraff, og dette gjelder både 1989 og 2004. Kvinnenes tilb ø yelig h et t il å foreslå m ildere s tra ff enn menn er altså dels betinget av alder, og dels av utdanning.
Ø kende tendens fra 1989 t il 2004 t il å foreslå fe n g se lsstra ff g jø r seg gjel- dende i sam tlige aldersgrupper, k la rt sterkest blant de yngste. I aldersgruppen 16-24 år steg andelen som foreslo fengsel fra 15 % i 1989 til 42 % i 2004, med 27 prosentpoeng, mens den steg med 12 prosentpoeng i aldersgruppen 60 år og mer.
Ø kningen blant de eldste skyldes utelukkende at flere i denne gruppen hadde et avklaret syn på s tra ff i 2004, ved at en stor gruppe som svarte ” vet ik k e ” i 1989, foreslo fengsel i 2004. M ens det i 1989 var høyest prosentandel forslag om feng
sel blant de som er 60 år og eldre, er det i 2004 flest blant de yngste som foreslår fengsel. T il tross for nevnte forskjeller m ellom aldersgruppene i forslag til straff, viser lav verdi for korrelasjonsm ålet Cram ers V at straffeoppfatningene er svært lik e på tvers av aldersgrupper.
Som allerede nevnt, har fo lk s utdanningsnivå betydning fo r h v ilk e n s tra ff som b lir foreslått.
Begge år er andelen fengselsstraff lavest blant de som har høy utdanning, jfr.
tabell 2. Det må im id lertid føyes til at dette bare gjelder for kvin n er10 som er over 24 år. Blant menn over 24 år er det ikke sig nifikant færre blant de med høy utdan
ning som foreslår fengsel, enn blant de med lav eller m iddels utdanning. I 2004 er det kla rt flere enn i 1989 i a lle utdanningsgrupper som v ille g i fengselsstraff, men økningen er noe m indre blant de med høy utdanning. Blant de med lav utdan
ning var det k la rt færre i 2004 enn i 1989 som svarte ” vet ik k e ”, og reduksjonen tilsvarte økningen i andel som v ille g i fengselsstraff i denne gruppen.
I 1989 foreslo 21 % av fo lk bosatt i O slo fengselsstraff, mens dette ble fore
slått av 8 % av bosatte i Trøndelag og N ord-N orge og 10 % på Sør- og Vestlandet.
O slo -fo lk frem står i 1989 som noe strengere enn fo lk i andre deler av landet. I 2004 er det høyere andeler som foreslår fen g selsstra ff enn i 1989 i a lle deler av landet, bortsett fra O slo der endringen ik k e er statistisk sig n ifik a n t (p=0.05).
D et er størst ø kn in g i Trøndelag/N ord-N orge og på Sør- og Vestlandet. I 2004 er forskjellene m ellom landsdeler i fo lk s forslag t il s tra ff m indre enn i 1989, og O slo -fo lk frem står ik k e lenger som strengere enn fo lk i andre deler av landet.
Den meget store økningen i andeler som foreslå r fen g selsstra ff i to landsdeler, T rø n d elag /N o rd -N o rg e og på Sør- og V estlandet, g jø r det berettiget å spørre
om denne økningen kan skyldes skjevheter i ett e lle r begge datam aterialene. I så fa ll burde de kom m e t il syne når m aterialene fo r de to landsdelene sp littes i åtte grupper, fire aldersgrupper der det sk ille s m ellom kvin n er og menn. N å r dette gjøre s11, er det nesten helt lik e prosentandeler fen g selsstra ff i a lle under
grup per både i 1989 og i 2004, og k v in n e r er litt m ild ere enn menn begge år.
Dessuten øker sam tlige åtte andeler tem m elig lik t, og er vesentlig høyere i 2004 enn i 1989. D et finnes ingen a v v ik som tyder på ” s v ik t” e lle r skjevheter i noen undergruppe i m aterialene. Jeg fin n er det svært lite sannsynlig at en stor andel personer som v ille foreslått ”streng” s tra ff ble underrepresentert i sam tlige åtte undergrupper i 1989, e lle r at en stor andel ”s n ille ” ble tilsvarende underrepre
sentert i 2004 i disse to landsdelene. Enda m indre sannsynlig er det at p a ra llelle s v ik t i m otsatt re tn in g i a lle åtte u n dergrup per sk u lle in n tre ffe . Jeg har også undersøkt om forskjellen m ellom 1989 og 2004 for disse landsdelene kan skyldes at m obiltelefoner er in klu d e rt i 2004. D et er im id le rtid ikke fo rskje ller i andeler som foreslå r fengsel blant de som ble intervjuet over m obiltelefon og over fast telefon. Jeg antar d erfor at høyere aksept fo r fe n g se lsstra ff blant fo lk i disse to landsdelene, er uttrykk fo r en re e ll endring i oppfatninger blant folk. En m ulig fo rk la rin g v il b li drøftet under pkt. 6.
A t k v in n e r i gjennom snitt er litt m ildere enn menn, er i overensstem m else med m ange undersøkelser fra andre land. I en undersøkelse av IC V S -d ata fo r 1989 og 1992 fo r t il sammen 14 europeiske land fant K u h n (1993) det samme, både når data fo r a lle land ble analysert under ett, og fo r hvert enkelt land. I analyser fo r enkeltland var im id le rtid forskje llen e ik k e a lltid statistisk s ig n ifi
kante. Besserer (2002) fant im id lertid svake, men statistisk signifikante forskjel
le r m ellom k v in n e r og menn i data fo r hvert av de n i landene hun analyserte.
N å r det gjelder sammenhenger m ellom alder og straffeoppfatninger, er funnene m er varierte. I enkelte undersøkelser i andre land har m an funnet at den eld ste delen av b e fo lk n in g e n er noe strengere enn de yngre, m ens det er fu n n et at eldre er noe m ild ere enn yngre i andre undersøkelser 12. K u h n (1993) fant ingen statistisk sig n ifikan te sam m enhenger m ellom alder og strenghet når data fo r begge kjøn n ble analysert under ett. N å r han gjorde separate analyser for k v in n e r og menn, fant han motsatte tendenser: U nge k v in n e r var strengere enn eldre kvin n er, mens unge menn var m ild ere enn eldre menn. M ayhew og van Kesteren (2002 s. 81) fant at folk i alderen 16-40 år var strengest i industrialiserte land, i A s ia og i A frik a , mens dette ik k e var tilfe lle fo r land i Øst- og Sentral- E u ro p a og La tin -A m e rik a . F o r a lle land unntatt U S A fant K u h n (1993) at de som hadde lengst utdanning var m inst straffende, mens Besserer (2002) bare fant en s lik sam m enheng fo r fire av de n i landene hun analyserte. D en eneste tid lig ere norske undersøkelsen av fo lk s holdninger t il s tra ff som jeg kjenner til,
Mer utbredt aksept fo r fengselsstraff i den norske befolkningen
er M athiesen (1965). H an undersøkte fo lk s oppfatninger om passende s tra ff for u lik e lovbrudd for en 20-åring som brøt loven for første gang. H an fant bare ”en uhyre svak tendens fo r m enn t il å svare ” fengsel, s t r a ff’13 oftere enn k v in n e r på de åpne spørsm ål om innbrudd, b ilb ru k sty v e ri og ran ” (s. 35), men ik k e for andre lovbrudd. O g av de intervjuedes ba kg ru n n sfa kto re r var det ald er ” som d iffere n siere r m aterialet klarest, skjønt forskjellene må stort sett karakteriseres som bem erkelsesverdig små.” (s. 35). N å r det gjaldt s tra ff for innbrudd og tyveri av b il, fant også M athiesen at personer med høy utdanning foreslo noe m ildere straff. Hans indeks fo r sosial status viste ingen system atiske forsk je lle r m ellom statusgruppene i forslag t il s tra ff fo r innbrudd e lle r b ilty v e ri14. E t v ik tig fu n n i M athiesens undersøkelse som var basert på an sikt-til-an sikt intervju med 2001 tilfe ld ig e personer over 14 år, var altså at forslag t il stra ff for lovbrudd som lig ner det som b lir brukt i ICVS-undersøkelsen, var nokså homogene blant folk. Dette preger også datam aterialene fo r 1989 og 2004, jfr. lave verdier fo r Cram ers V i tab ell 2. Stor grad av likhet blant fo lk i oppfatninger av s tra ff er altså felle s for de tre datam aterialene, t il tross fo r u lik h e te r i in te rvju fo rm og spørsm ål som ble brukt, og seiv om det er over fø rti år m ellom den eldste og den siste under- søkelsen. D ette reflekterer, tror jeg, at N orge i mange henseender er et ku ltu relt homogent sam funn, og nokså homogene oppfatninger blant fo lk reduserer faren fo r betydelige fe il m ed hensyn t il en d rin ger fra 1989 som fø lg e av at mange i 2004 avslo å b li intervjuet.
5. Eksponering for kriminalitet og forslag til straff
En m u lig fo rk la rin g på at fo lk har noe u lik e forslag t il s tra ff fo r T V -ty v e n kan væ re at den s tra ff som b lir fo reslå tt, henger sam m en m ed om fo lk har væ rt utsatthet for k rim in a lite t, at de i u lik grad frykte r for krim in a lite t, e lle r at straf- feforslaget er betinget av at fo lk har u lik e erfarin g er med p o litie t i forbind else med anm eldelse av k rim in a lite t. Både K uhn (1993), B a lv ig (2001), M eyhew og van Kesteren (2002) og Besserer (2002) har undersøkt hvor vid t slike fo rk la rin - ger kan være holdbare. E t fe lle s fu n n i disse undersøkelsene er at fo lk s forslag t il s tra ff ikke, e lle r i m eget lite n grad, er betinget av hvor v id t de spurte (eller husstanden) har vært o ffe r for krim in a lite t. Fo lk s følelse av trygghet (fry kt for k rim in a lite t) synes h e lle r ik k e å bety sæ rlig mye, og det samme g jeld er fo lk s grad av tilfredsh et med politiet. Besserer (2002), som analyserte data for 9 land, fant ingen sam m enheng m ellom de intervjuedes sam lede utsatthet for k rim in a litet og deres holdning til straff. D erim ot fant hun en positiv korrelasjon på 0.68 (p<0.05) m ellom prosentandelen i hvert land som foretrekker fen g selsstra ff og andelen av de intervjuede i samme land som har vært utsatt fo r b o lig in n b ru d d , uten å forfølg e dette videre. Siden ICVS-undersøkelsene tyder på at fo lk s utsatt-
het fo r k rim in a lite t har sunket i flere europeiske land i siste del av 1990-tallet, se Lam ond (2002) og T o n ry (2005), kan det v irk e lite næ rliggende å fo rk la re tiltake n d e strenghet i fo lk s v alg av straffere aksjon e r m ed at fæ rre innen den samme befolknin gen rapporterer å b li o ffe r for k rim in alite t.
Jeg har fulgt samme analyseopplegg for de norske data som i de nevnte undersø
kelsene. Resultatet tilsvarer de andres fu n n 15. Det er ikke slik at ofre for krim inalitet, verken for boliginnbrudd eller annen alvorlig tyverikrim in alitet foreslår strengere stra ff enn de som ikke har vært offer for slikt. De som tror at de sannsynligvis v il oppleve boliginnbrudd det neste året, foreslår heller ikke strengere straff enn de som ikke tror dette. De samstemte funn i de undersøkeiser som er gjort om dette, er ikke egnet til å underbygge en tro på at folks holdninger til straff er betinget av offererfa
ringer som egen husstand eller den intervjuede selv har hatt de siste fem årene. Og folks vurdering av risik o for boliginnbrudd ser heller ikke ut til å ha betydning for deres forslag om stra ff fo r TV-tyven. M en disse funnene er heller ikke egnet til å underbygge at eksponering for krim inalitet ikke har betydning for hvilken straff folk foreslår. Det siste skyldes at disse analysene som det er fag lig ” standard” å utføre, bygger på en logisk forutsetning som jeg ikke kjenner til at andre har tatt opp, og som etter m in oppfatning er uholdbar. Logikken bak våre sam m enligninger av ofre med ikke-ofre, for å se om ofrene foreslår strengere straff enn ikke-ofrene, har vi ar
vet fra biologiske og m edisinske fag. Om botanikere v il teste virkningen av gjødsel, g ir de gjødsel til noen planter, en såkalt eksperimentgruppe, mens andre planter som utgjør kontrollgruppen, ikke får. Så sammenlignes eksperiment- og kontrollgruppe, mht. en eller flere virkninger. Forutsatt at gjødsel ikke tilfly te r kontrollgruppen, er dette log isk helt greit. M en hvis det siver gjødsel til plantene i kontrollgruppen, er eksperimentet selvsagt ødelagt.
I forhold til problem stillingen i dette avsnittet, er situasjonen etter m in mening at v i ikke kan forhindre at ganske mange i kontrollgruppen, ikke-ofrene, har blitt eksponert for krim inalitet, fordi mye eksponering skjer indirekte. Ofrene, som utgjør eksperim entgruppen, er ikke tause som planter, men kom m unikative vesener som forteller om det som har skjedd t il fam ilie, naboer, venner, sambygdinger, m edier osv. Og krim inalitetserfaring er ikke som vaksine som en pasient ikke kan dele med noen i kontrollgruppen når injeksjonen er gjort, men kan alltid meddeles andre. Fordi mennesker er språkbrukende og argumenterende, er skillet mellom eksperiment- og kontrollgruppe som er logisk forutsatt i det faglige arvegodset vi bruker, uholdbart i vår sammenheng. Kom m unikasjon ”perforerer” skillet, med samme virkn in g som når gjødsel renner ukontrollert m ellom planter i eksperim ent- og kontrollgruppe.
Tilsvarende bidrar form idling av masse krim inalitet og diskusjoner av straff i T V og andre m edier til ytterligere gjennom hulling av et skille som er stilltiende forutsatt i analysene. Samtaler om krim inalitet og straff, bidrar også til perforering.
En analytisk tilnæ rm ing som ble benyttet av van Kesteren m.fl. (2000, s. 88-89), kan dessuten brukes som en ekstra sjekk av om boliginnbrudd eller forsøk på det, kan medføre at folk med direkte og forholdsvis ferske offererfaringer har oppfatnin- ger som skille r dem systematisk fra de som ikke har slike erfaringer. Datamaterialet for 2004 er tilstrekkelig stort til at dette kan undersøkes noe nærmere.
Tabell 3: Prosentandel i 2004 i ulike g ru p per som: (A) tro r det er sannsynlig at noen v il bryte seg inn i boligen neste 12 måneder, (B) synes det er utrygt å gå a lene i nærmiljøet etter at det har blitt mørkt, (C) foreslo fengsel f o r TV-tyven, og (D) har tillit til å f å ønsket politibistand, innen enkelte grupper. Veide tall.
Utsatt f o r b o lig in n b ru d d e lle r fo rs ø k p å det. (A) (B) (C) (D) N=
- ikke utsatt 19,1 13,4 29,1 77,9 3678
-ja, i 2000-2002 33,2 23,6 32,2 68,4 158
-ja, én gang i 2003 34,9 22,2 36,6 67,7 63
- ja, i 2004 eller flere gr. i 2003 53,6 37,1 40,7 60,9 88
Tabell 3 viser hvordan fo lk s oppfatninger av fire forhold (A t il D ) er betinget av hvor v id t deres husstand har væ rt utsatt fo r b o lig in n b ru d d e lle r forsøk på det i tidsrom m et 2000-2004. K olonne (A) viser hvor mange som tror det er sannsynlig at noen v il bryte seg in n i boligen neste 12 måneder. 19 % blant de som ikke ble offer for boliginnb rudd eller forsøk, tror dette. For ofrene er prosentandelen høy- ere, og den øker når avstanden i tid til offererfaringen avtar, til 54 % blant de som ble offer i 2004 eller flere ganger i 2003. K olonne (B) viser hvor stor prosentandel som synes det er utrygt å gå alene i næ rm iljøet etter at det har b litt m ørkt. 13 % av de som ikke har b litt offer synes det er utrygt, mot 37 % av de som ble o ffe r i 2004 eller flere ganger i 2 0 0 3 .1 kolonne (C) finner man hvor mange som foreslo fengsel for TV -tyven. M ens 29 % av ikke-ofrene foreslo fen gselsstraff ble dette foreslått av 41 % av de med ferskest offererfarin g . A v kolonne (D ) fram går det hvor mange prosent som har t illit til at de v il få ønsket p o litib ista n d 16 dersom de skulle b li utsatt for krim inalitet. Blant ikke-ofrene har 78 % tillit til dette, mot 61 % av de med ferskest o ffererfarin g . D isse analysene bekrefter van Kesteren m .fl.
(2000, s. 88-89) at o ffe re rfa rin g har en viss betydning, i a lle fa ll en viss tid, for folks oppfatninger. Den fører t il at ofrene mener at risikoen fo r innbrudd øker, at de b lir mer utrygge i forhold til å gå ute i m ørket i sitt næ rm iljø, at de hyppigere foreslår fengsel for TV -tyven, og at de taper noe tillit til politiet.
Det er tre grunner til at så vidt klare og systematiske sammenhenger m ellom offererfarin g og forslag t il stra ff ikke kom m er fram når hele m aterialet analyse- res s lik det er v a n lig å gjøre. For det første er antallet ofre svært lavt (se høyre m arginal i tabell 3), og for det andre henger fo lk s forslag t il s tra ff også sammen
med andre forhold, for eksem pel kjønn og utdanning, som g ir utslag for alle som inngår i undersøkelsen. Sammen med andre forhold som også har betydning, betyr offererfaring så lite for hvilken stra ff fo lk foreslår, at virkningen av offererfaring b lir udokumenterbar.
Den tredje grunnen er at et forutsatt sk ille m ellom ofre og ikke-ofre er uhold- bart. M in e og andres analyser viser derfor neppe mer enn at det ikke er forskjell i forslag til s tra ff m ellom på den ene side de som har b litt direkte o ffe r seiv eller deres husstand har blitt det, og på den annen side de som på indirekte vis har b litt utsatt for varierende mengder av krim inalitet. Begge form er for eksponering, også krim in alitet som form idles av mediene, fører til og inngår i samtaler m ellom folk, bl. a. om straff. D en felles og kom m unikativt baserte refleksjon som kan følge av at noen har blitt utsatt for, eller fått kjennskap til krim inalitet, finner sted i sosiale fellesskap med mange og noe u like oppfatninger. S like samtaler v il sannsynligvis bidra til at oppfatninger justeres og endres ” i takt” enten man har vært o ffe r eller ikke. Resultatet b lir at det skapes et betydelig fellesskap i oppfatninger av hva som er rim elig straff, s lik tabell 2 indikerte. D erfor lykkes v i ikke i å finne forskjeller i straffeoppfatning m ellom direkte og indirekte ofre.
6. En konkluderende drøfting
A nalysene foran vise r at oppfatninger blant nordm enn om hva som er passende s tra ff fo r m annen som stjal farge-TVen, er ganske homogene. Dette er nok et ut
trykk for at norsk ku ltu r er relativt homogen, også på det strafferettslige området, og at våre holdninger t il s tra ff i stor grad er preget av kulturbundne standarder, som er felles for mange. De virker trolig bestemmende for hvilke standpunkter og argumenter som b lir funnet rim elige av mange i uform elle samtaler og diskusjoner, og for hvilken stra ff som har aksept innen et form alisert strafferettssystem . U lik e forh old kan lik e v e l gjøre at det ik k e n ødvend ig vis b lir n øyaktig samme ” straf
fenivå” innen strafferettssystem et som blant fo lk utenfor.
Sam tidig er det kla rt at oppfatninger blant fo lk av hva som kan være rim elig straff, er endret siden 1989, parallelt t il flere andre land. M en om og hvordan slike endringer er knyttet t il endringer i krim in alitet, er svært vanskelig å fastslå ut fra de data som foreligger. Inform asjon om krim inalitet er så omfattende, uansett hvor i landet man bor, at v i alle ganske hyppig få r kjennskap t il k rim in e lle handlinger som kan stim ulere til samtaler og tanker som kan endre våre oppfatninger av straff.
De endringer som kom m er fram i denne undersøkelsen, er tro lig skapt i kom m u
n ikativt samvær m ellom fo lk, der synspunkter b lir prøvd, forkastet, opprettholdt eller endret. D erfor finner vi bare m indre forskje ller i oppfatninger m ellom ofre og ik k e -o fre i om trent sam m e alder, og m ellom de som m ener at de sannsyn
lig v is v il oppleve innbrudd neste år, og de som ikke tror at dette er sannsynlig.
Den alderstilknyttede m eningslikheten kan henge sammen med at diskusjoner av straff, i likh et med mye annet sosialt liv, dom ineres av samvær m ellom jevngam le personer. D et er først og frem st de som g ir oss ”g y ld ig ” tilbakem elding på hvor v id t v i er i pakt med tiden eller ikke, fo rd i det er de v i hyppigst er sammen med og orienterer våre oppfatninger i forhold til.
Tidsrom m et etter 1989 da den første intervjurunden ble foretatt, er kjenne- tegnet av en del tilfe lte r av svært a lv o rlig k rim in a lite t som v i ikke har vært vant med å ha i Norge: Tungt bevæpnede ran av banker og av b ile r som transporterer penger, skuddveksling m ellom gjenger i gatene i O slo, og pistoldrap både inne og utenfor utesteder. S like hendelser har selvsagt fått om fattende m ediedekning og har satt preg på den offen tlig e k rim in a lp o litisk e debatt. L ik e sikkert har denne typen k rim in a lite t preget hverdagslige sam taler og diskusjoner om k rim in a li
tet og straff, og slik e diskusjoner g ir oss også kom m unikative erfa rin g e r som gra dvis kan endre våre standarder fo r hva som er rim e lig straff. Både direkte og in d irekte eksponering fo r k rim in a lite t g ir oss v ik tig erfaringsm ateriale som brukes i så vel o ffe n tlig debatt som i hverdagslige sam taler. O ver tid v il dette prege svært manges oppfatninger, enten v i er deltakere e lle r bare tilh ø re re e lle r tilskuere t il sam taler m ellom andre i aviser e lle r i T V . I ettertid kan v i ik k e vite h v ilk e erfarin g er som over et tidsrom har hatt størst in n v irk n in g på endringer som har funnet sted. D et er im id le rtid rim e lig sik k e rt at stadig flere i løpet av 1990-tallet har erfart at argum enter for m ild s tra ff har tapt noe sosial aksept og gyld ighet i forhold t il argum enter for litt strengere straff. M a tn in g sd a l (2004 s.
241) har etter m in oppfatning u tvilsom t rett når han skriver at den k rim in a lp o litisk e debatten i Norge:
” i mange år gjennom gående [har] vært dom inert av et p o litisk ønske om strengere - til dels a tsk illig strengere - straffenivå, særlig for volds- og seksualforbrytelsene samt for omfattende og gjentatt v inningskrim inalitet.”
Denne debatten m edførte også at straffelovkom m isjonen17 betegnet tidsrom m et 1980-2000 som en ” lov og orden” periode med mange lovendringer som m edførte økt bruk av straff, sæ rlig overfor vold og seksualforbrytelser.
D erm ed ser det ut t il å være sam svar m ellom på den ene side in n h o ld et i den offen tlig e k rim in a lp o litis k debatt og de krav om strengere s tra ff som også har vunnet fram i lovgivningsprosessen, og på den annen side endringene siden 1989 i fo lk s holdninger t il straff. V id e re er det sam m enfall m ellom lovvedtaket i 2003 om skjerpet s tra ff fo r gjengangere og spørsm ålet om stra ff som ble brukt i undersøkelsen. A lle endringer går i samme, mer straffende retning, uten at v i kan vite hvordan endringsprosessene startet og har forløpt. V i kan f. eks. ikke vite om p o litikern e s vedtak om strengere s tra ff har fu lg t folkem eningene, eller
om vedtakene snarere har skapt m eningene. I en undersøkelse av oppfatninger blant norske stortingsrepresentanter fo r a lle pa rtier og deres velgere fant V alen og N arud (2003 s.164) at velgerne t il a lle pa rtier unntatt Frem skrittspartiet, var m er tilb ø y e lig e t il å være enige i at voldsforb rytere bør straffes langt hardere, enn partienes stortingsrep resentanter var. S am m enlignet m ed sp rik m ellom velgere og representanter i andre p o litisk e stridstem aer som in n g ik k i under- søkelsen, kon klu derer V alen og N aru d lik e v e l med at ”det så å si [er] kon g ru ens m ellom velgere og representanter” (s. 168) i synet på strengere straffer. Det van lig e er im id le rtid at: ” representantene [stort sett ligger] et hestehode foran befolknin gen i synet på konkrete stridsspørsm ål” (s. 169), i den betydning at de p o litisk e lederne har en aktiv ro lle i opinionsdanningen på mange om råder, der det v a n lig v is er lite n grad av kongruens m ellom det syn representanter og v e l
gere har. Dette ser ikke ut til å gjelde spørsm ålet om strengere straffer fo r vold, skriver V alen og N arud, siden ønsket om strengere straffer er mer utbredt blant velgerne enn blant stortingsrepresentantene, med unntak for Frem skrittspartiet.
H v is dette er generelt rik tig for det k rim in a lp o litisk e om rådet, v il stortingspo- litik e rn e , med unntak fo r nevnte p a rti, ha en dempende v irk n in g i fo rh o ld t il straffeskjerpinger som tro lig v ille vunnet støtte hos velgere også i andre norske pa rtier enn Frem skrittspartiet.
O ffe n tlig debatt om k rim in a lite t og s tra ff gjennom 1990-tallet, dom inert av ønsker om strengere s tra ff og med ganske mange lovvedtak i samme retning, v il tro lig virke som v ik tig tilkjennegivelse av hvilke argumenter som står sterkt, også når fo lk diskuterer s tra ff uform elt. S lik v il offen tlig debatt og uform elle sam taler g jen sid ig forsterke og bekrefte k u ltu re lle standarder fo r straff. E n tilsvarende u tv ik lin g de to siste tiårene med sam m enfall og sam spill m ellom politiske vedtak om strengere s tra ff og endringer i fo lk s oppfatinger, kan tro lig forklare (noe av) den p a rallelle utviklin gen i flere land.
E t annet u tviklin gstrekk som nok gjelder flere sam funn enn det norske, er at m edienes fo rm id lin g av k rim in a lite t, fo rm id le r at mye og a lv o rlig k rim in a lite t sæ rlig b lir begått av ” innvandrere” og asylsøkere. Dette er ikke et nytt fenomen i Norge, og i surveydata fra 1988 fant Hernes og Knudsen (1990) at 46 % av befolk
ningen var enig i påstanden at: ” Det følger økende k rim in alite t og voldsbruk med innvandrerne.” Siden den gang er antall innbyggere i N orge som har innvandret fra land i den 3. verden, økt med 288 %, og antall innbyggere som har kom m et fra Ø st-Europa har i samme tidsrom økt med 474 %. D et er prim æ rt disse gru p
pene og asylsøkere som har b litt forbundet med mye og u lik e typer krim in a lite t i m ediene. Sæ rlig fra m idten av 1990tallet da m ediene tok opp barneran og at mange av de unge ranerne var ” innvandrere”, har det tid vis vært sterkt fokus på
” innvandrere” og krim in alitet. H v is dette har forsterket og sementert slike hold-
177 ninger som H ernes og K nudsen fant, kan noe av holdningsendringene t il s tra ff være uttrykk for skepsis og uvilje mot innvandrere, fordi de b lir antatt å begå mye og alvorlig krim in a lite t i Norge.
D et finnes ikke data i ICVS-undersøkelsene som gjør det m ulig å undersøke om denne gjetningen har noe fo r seg. M e n hvis den har det, burde endringen i stra ffeo p p fa tn in g være m inst i de deler av b e fo lk n in g e n som er m est p ositive t il innvandrere, og størst i be folknin gsg ru ppe r som er mest negative. A v B lo m (2004) som bygger på surveydata innsam let et par måneder fø r ICVS-data, fram går det at fo lk med høy utdanning og personlige kontakter med innvandrere er mest positive, og at b efolknin gen i O slo-A kershus gjennom gående er mer p o si
tive enn landsgjennom snittet. H vis fo lk s holdninger t il innvandrere in n virker på deres forslag t il straff, kan O slo fo lk s positive hold n in ger t il innvandrere bidra t il å fo rk la re at andelen som fo reslo fengsel i 2004, er noe lavere i O slo enn i andre deler av landet. H v ilk e n landsdel som er m est skeptiske t il innvandrere varierer noe med h v ilk e t spørsm ål som b lir stilt, skriver Blom . F o lk i Hedm ark og Oppland, som inngår i den regionen jeg har kalt ” Resten av Ø stlandet”, er ofte de mest skeptiske. F o lk i Agder/R ogaland og Trøndelag kom m er på et spørsm ål ut som de m inst entusiastiske fo r innvandrere. Trøn d elag in n g å r i m in region
” Trøn d elag og N o rd -N o rg e ” , og A g d e r/R og alan d i m in ” Sør- og V estlan d et” . D et kan være et tilfe ld ig sam m en treff at innvandrerskepsisen var h ø y i 2004 blant fo lk i de to regionene der endringene i fo lk s oppfatning av s tra ff ser ut t il å ha vært sterkest siden 1989. Sam m enfallet kan im id le rtid også være (en del av) forklarin ge n på den betydelige endringen i holdninger t il s tra ff som har funnet i de to landsdelene.
Den tydeligste endringen fra 1989 til 2004 er at de yngste, 16-24 år, i 2004 var strengest i sine forslag til stra ff av innbruddstyven, som var på deres egen alder, og forslagene var k la rt strengere enn i 1989.1 denne aldersgruppen kan innvandrer- dim ensjonen neppe være en v ik tig fo rklarin g på endringen, fo rd i holdningene t il innvandrerne er kla rt mer positive i denne aldersgruppen enn i andre aldersgrup
per, frem går det av B lom (2004). I stedet kan det hende at en tyd e lig tendens t il polarisering blant unge som er funnet i flere undersøkelser i Danm ark, også gjør seg gjeldende i Norge. I undersøkelsene trer det fram et sk ille m ellom på den ene side en økende andel unge som meget sjelden begår krim in a lite t og på den annen side en meget liten, men økende gruppe unge som begår svært mye krim inalitet.
De to gruppene ser ut til å ekskludere hverandre gjensidig og i tiltakende grad, jfr.
B a lv ig (1999). For de som er på vinnersiden blant de unge, de ik ke-krim in elle, er det risikabelt å begå krim inalitet fordi det kan spolere sin egen frem tid. O g i tillegg til at de ser k rim in a lite t som dumt for sin egen del, forbinder de ik k e -k rim in e lle unge k rim in a lite t med åtferd som begås av de dumme fo rd i de har skolem essig
L e if Petter Olaussen
erfaring for at det hyppig er sam m enfall m ellom skoleproblem er og k rim in e ll åt
ferd. V i vet ikke om en tilsvarende polariserin g gjør seg gjeldende i Norge. M en hvis dette er tilfe lle , kan den nokså m arkante endringen i h o ld n in g er t il s tra ff blant de yngste være utslag av en s lik p olariserin g . Forslag om strengere s tra ff kan være uttrykk for økende tendens blant yngre til å ekskludere og ta avstand fra de som har væ rt tapere i skolesam m enheng og frem står som ”dum m e” nok t il å begå krim inalitet. Dersom endringene i retning av større aksept for fengselsstraff også blant de yngre varer ved, og få r p o litisk gjennom slag, v il det etter hvert b li langt flere fanger i norske fengsler. Det b iir im id lertid neppe m indre krim in alite t om så sku lle skje, men v i vet h eller ikke om det er dette fo lk v il oppnå når de nå foreslår strengere s tra ff enn før.
Referanser:
B alvig, F. (1999): RisikoUngdom. Ungdomsundersøkelse 1999. København: K ø benhavns universitet og D et K rim ianlpræ ventive råd.
B alvig F. (2001): ” Indbrud = ind og sidde?” S. 1-10 i: Greve, V., B. Grothe N ielsen og A . Snare (red.): Nytter det? M osaik om krim inalforsorg og kriminalpolitik.
Jurist- og Økonom forbundets Forlag: København.
Besserer, S. (2002): ”A ttitudes tow ard Sentencing in N in e In d ustrialized C ou n tries.” S. 391-409 i: Nieuwbeerta, P. (red.) Crime Victimization in Comparative Perspective. Results from the International Crim e Victims Survey, 1989-2000.
Boom Jurid ische uitgeveers, Den Flaag 2002.
Blom , S. (2004): H o ldn in g til innvandrere og innvandring. Statistisk sentralbyrå:
Seksjon fo r dem ografi og levekårsforskning, N otat 2004/75, Oslo.
Doble J. (2002): ”Attitudes to Punishm ent in the US - Punitive and Lib era l O p in ions.” S. 148-162 i: Roberts, J. V. og M . Plough (red.): C h a n g in g Attitudes to Punishment. P u b lic opin io n , crim e a n d justice. W illa n publishing: C u l- lompton.
Hernes, G. & K . Knudsen (1990): Svart på Hvitt. Norske reaksjoner p å flyktninger, asylsøkere og innvandrere. Fafo-rapport 109, Oslo.
Kuhn, A . (1993): ”Attitudes towards Punishm ent”. S. 271-288 i: A lv a zz i del Frate, A ., U. Zvekic og J.J.M . van D ijk: Understanding Crime. Experiences o f Crime an d Crim e Control. Rome: U N IC R I, Pub lication N o 49.
Lam on, Ph. (2002): “ C rim e Trends in Thirteen Industrialized Countries.” S. 29- 52 i: N ieuw beerta, P. (ed.) Crim e Victimization in Comparative Perspective.
Results fro m the International Crim e Victims Survey, 1989-2000. Boom Ju ri
dische uitgeveers, D en Flaag 2002.
Mathiesen, Th. (1965): Tiltak mot ungdomskriminalitet: E n opinionsundersøkelse.
Universitetsforlaget, O slo 1965.
Mer utbredt aksept fo r fengselsstraff i den norske befolkningen 179 M atningsdal, M.(2004): ” U tv ik lin g e n av strafferettslige reaksjoner i N orge”. N or
disk T id ssk rift for K rim inalvidenskab, nr. 2-3, s. 243-254.
Mayhew, P. & J. van Kesteren (2002): “ Cross-national attitudes to punishm ent”. S.
63-92 i: Roberts J. V. og M . Hough (red.): Changing Attitudes to Punishm ent.
P u b lic opinion, crim e and justice. W illa n Publishing: Cullom pton.
N O U 2002: 4 N y straffelov, Straffelovkom m isjonens delutredning V II. Oslo: Sta
tens forvaltningstjeneste 2002.
S tatistisk sentralbyrå: ” Levekårsundersøkelsen 2004. Utsatthet og uro fo r lov- brudd
Tonry, M . (2005): ” W h y are E u rop e’s C rim e Rates F a llin g ? ” N ew sletter o f the European Society o f C rim in o lo g y (ESC), vol. 4(2), s. 1 og 8-11.
Valen, H. & H. M . N arud (2003): ” D et betingede partim andat.” N orsk statsvitens- kapelig tid sskrift, vol 19(2), s. 145-173.
V an D ijk , J. J. M . & P. M ayhew (1992): C rim in a l V ictim iza tio n in the Industria
liz e d W orld. D en Haag: D irectorate fo r C rim e Prevention, M in is try o f Ju stice.
Van Kesteren, J., P. M ayhew & P. Nieuw beerta (2000): C rim in a l V ictim isa tio n in Seventeen Industrialised Countries: Key-findings from the 2000 international C rim e V ictim s Survey. The Hague, M in is try o f Justice, W O D C . O nderzoek en beleid, nr. 187.
Noter:
1 www.unicri.it/wwd/analysis/icvs/index.php.
2 E kse m ple r på ikke-relevante o p pring er som in n g ik k i bruttoutvalget i 1989: telefonsvarer besvarer oppringingen, telefonen eies av annet enn en husholdning, konstant opptattsignal/
ikke svar.
3 Svarprosenter finnes hos van Kesteren m. fl. (2000 tabell 1 s. 116).
4 Se V e d le g g sta b e lle r, ta b e ll 1. D e som ø n ske r v e dle gg sta b elle r, ka n sende en E -p o st t il forfatteren.
5 D e er låstet ned fra Statistisk sentralbyrås nettsted: http://statbank.ssb.no/statistikkbanken/
6 De 32-delte vektene er basert på 4 landsdeler, 4 aldersgrupper og kjønn. Vektene for materialene fra 1989 og 2004 er beregnet på nøyaktig samme måte. Hovedgrunnen til at jeg ikke har benyttet vekter som fulgte med datafilene, er at regioninndelingen som lå til grunn for vektberegningen som fantes i de to materialene, ikke var den samme i 1989 som i 2004, og at måten vektene var beregnet på i 1989-materialet var så dårlig dokumentert av U N IC R I , at jeg ikke kunne anvende samme beregningsmåte fo r 2004. Forskjeller i vektingen av 1989-materialet fører til m indre a v v ik m ellom enkelte prosenter i dette arbeidet og de som finnes i tabeller hos van D ijk og M ayhew (1992).
7 Se Doble J. (2002 s. 150ff) for nærmere dokumentasjon fra amerikansk forskning for at mengde og art av inform asjon som fo lk få r før de b lir bedt om å foreslå en straff, påvirker forslaget til stra ff som b lir gitt.
8 F o r m er detaljert dokum entasjon om h v ilk e land dette gjelder, se M a y h e w og van Kesteren (2002) s. 74-76.
L e if Petter Olaussen
9 Se data i Vedleggstabeller, tabell 2 og 3.
10 Se data i Vedleggstabeller, tabell 2.
11 Se data i Vedleggtabeller, tabell 4.
12 For referanser, se Besserer (2002 s. 392-393).
13 Kategorien ” fengsel, s tr a ff’ er en samlekategori hos Mathiesen (1965) for de som svarte ” fengsel”
eller bare det uspesifikke ” s t r a ff’. ” S t r a ff’ ble særlig svart av personer med lav sosial status.
14 D e rim o t fant M athiesen en k la r p ositiv sammenheng m ellom sosial posisjon og enighet i at ungdomsforbrytere ble for lite strengt behandlet.
15 Denne delen er tatt ut av artikkelen fordi den ble for lang for tidsskriftet.
16 Disse data bygger på et spørsmål som bare ble stilt i den norske undersøkelsen i 2004.
17 N O U 2002: 4, se pkt 3.4 s. 61-70.
Adresse:
Institutt for k rim in o lo g i og rettssosiologi Pb. 6706 St. O lavs plass
N-0130 O slo
E-post: l.p.olaussen@ jus.uio.no
