Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab 2006
K r i m i n a l p o l i t i k k e n s r e k k e v i d d e i d e t o f f e n t l i g e r o m
A v DR. POLIT., POST.DOC. H E ID I MoR K LoMELL*
P u b lic space is a fundam ental target o f crim e p o licy initiatives. In recent years, new crim e p o lic y initiatives have cle a rly changed p u b lic space, most notably in their effects on m arginalised groups ’ rights to the city. In addition, p u b lic space is changing, most notably in that more a n d more pu b lic space is privately owned an d policed. This is narrow ing the reach o f o ffic ia l crim e p o lic y initiatives. Both the ch a n g in g nature o f crim e p o licy an d the changing nature o f pu b lic space have the same effects on m arginalised people. The right to the city should become a major concern both in crim e p o licy discourse an d m unicipal politics.
Det offentlige og det private
Begrepet ”offen tlig” er i dagligtalen en del av en dikotom i, der det andre begrepet er ”privat” . Dette begrepsparet, eller dikotom ien, er sentral både i vårt m oralske og p olitiske vokabular, og også innen fo r rettsvitenskapen sp ille r denne d istin k
sjonen en sentral rolle. M a n s k ille r fo r eksem pel m ellom o ffe n tlig og privat rett og o ffe n tlig og privat eiendom . Begrepsparet strukturerer både sosial, k u ltu re ll og rettslig praksis. H vo r grensen går m ellom det offen tlig e og det private, både innen økonom i og p o litik k , men også i sosiale og kulturelle sammenhenger, er et sentralt konfliktom råde i samfunnet (W eintraub, 1995). Hvordan grensene mellom det offentlig e og det private flyttes og b iir skarpere eller mer uklare er en del av sam funnsutviklingen. H va v i forstår som o ffe n tlig og privat er gjenstand for en stadig redefinering og rekategorisering, og man kan i et historisk perspektiv se på hvordan begrepene g iir over i hverandre. I denne artikkelen skal jeg se nærmere på hvordan vår tids by- og sam funnsutvikling i retning av stadig flere privateide offentlige steder endrer både krim in a lp o litik k e n s innhold og rekkevidde.
Ser v i nærmere på ordenes betydning, er ”offen tlig ” avledet av det tyske ordet
”offen” som betyr åpen, og den opprinnelige betydningen er ”det som ligger åpent for dagen”. 1 det offentlige b iir man synlig. Frem m edordboken definerer offen tlig som: ”allm enn, som tilh ører allm ennheten, som alle har adgang t il” (Fremmedord- bok, 1978). I det engelske språk brukes ordet ” p u b lic”, et uttrykk v i i Skandinavia finner igjen i ord som publikum , publikasjon og publisere.
' A rtik k e le n er en bearbeidet utgave av prøveforelesning, oppgitt emne, i anledning doktordisputas 8. og 9. desember 2005. Den opprinnelige tittelen på prøveforelesningen var ” Det offentlige rommets betydning i k rim in a lp olitik k e n ” . T a k k til N in a Jon for konstruktive kommentarer til manuset.
" T itle in English: The Extent o f Crim e P o lic y in P u b lic Space. O rig in a l in Norwegian.
” Privat” er et ord som har en latinsk opprinnelse. Privat betyr i følge Fremmed- ordboka ”som vedkommer den enkelte, personlig” (s.s.). O g på samme måte som v i snakker om offentlige rom, betegner private rom et sted man forventer å fa være i fred for omverdenens granskende blikk. Et skilt som sier ” Privat” på en dør i en butikk, på et hotell eller på en arbeidsplass, signaliserer at utenforstående ikke har adgang.
I følge den franske historikeren Georges D uby har alle språk et ord som til- svarer ”privat”, og det betyr en slags immunitetssone der vi kan trekke oss tilbake, der v i kan legge til side de våpen eller rustninger som v i i konkret eller overført betydning trenger i det offentlige rom. I det private rom kan v i slappe av, slippe å forstille oss for andre (Lyon, 1994, s. 182). Kultur- og sosialhistorisk har begrepene o ffen tlig og privat vært knyttet t il sfærer eller rom. Privatlivet har opp igjennom tidene b litt verdsatt som et sted der man kunne kaste ens o ffisie lle maske, det v il si, slippe å måtte stå ansvarlig i forhold t il omverdenen. G offm an bruker begre- per fra teaterverdenen for å illustrere forskjellen m ellom p riva tliv og o ffen tlig liv (Goffm an, 1971). Det offisielle livet leves ”onstage” og privatlivet leves ”offstage”.
S lik b lir det private hjem forbundet med frihet, et sted der man ikke b lir observert eller kontrollert fra andre enn de man seiv inviterer inn.
Det er først i moderne samfunn at beskyttelse av privatlivet vokser frem som noe ønskverdig, et trygt og fritt sted, fri for inntrengen fra det offentlige. Privatliv har ikke alltid vært sett på som et viktig område for selvutvikling. ” Det private” har også blitt assosiert med en mangeltilstand, v i har for eksempel uttrykket ” D eprivering”. For de gamle grekerne var det kun i det offentlige rom at frihet og likhet kunne dyrkes. Det var i det offentlige rom at man kunne være samfunnsborger og delta som politisk aktør.
”Grekere” i dette tilfellet betydde frie menn. Den friheten og likheten som de kunne dyrke i det offentlige rom hvilte både på kvinneundertrykking og slaveri.
Den moderne tidsalder skjerpet sk ille t m ellom offentlige og private rom. Sta
ten, som styrte den offentlig e sfære ved hjelp av u tv ik lin g e n av en rettstat, defi
nerte sam tidig rettslig den private sfære som et fristed der staten ikke skulle gripe inn. ” D et private” ble det som kunne, evt. burde holdes skjult for andre.
Det ligger en tvetydighet i å holde det private rom fr i for offentlig innblanding.
Flandlinger i det offentlige rom v il være synlige, handlinger i det private rom v il være usynlige for utenforstående, med de m uligheter for overgrep dette medfører.
Den friheten det g ir å være ”offstage”, innebæ rer m uligheten fo r at friheten kan m isbrukes av den sterkeste. D et private rom er ikke nødvendigvis et harm onisk sted, seiv om man slipper innsyn utenfra. O g dette er jo noe v i kjenner fra k rim i
nologiske studier også, innen for husets fire vegger kan det skjule seg k o n flik t og vold, både m ellom menn og kvinner, og m ellom foreldre og barn. D et er først i de siste tiårene at slike overgrep i det private rom har b litt synliggjorte i den forstand at de har b litt satt på den krim in a lp o litisk e dagsorden.
276 H eidi M ork Lom ell Tradisjonelt har krim in a lp o litik k e n beskjeftiget seg med handlinger i det of
fentlige rom. I Politiinnstruksens paragraf 2-1 er m ålet med p olitiets virksom het beskrevet som ”å opprettholde den offentlige orden og sikkerhet” . Dette ansvaret for den offentlige orden og sikkerhet står i kontrast t il private vaktselskapers av- grensede ansvar på oppdragsgiverens territorium (Jones og Newburn, 1998, s. 22).
Det private rom har både vært vanskeligere tilg jen gelig for det offentlige og også kontrollert av andre, private aktører.
Fo r å nærme oss hva som v i forstår med begrepet ” o ffe n tlig rom ”, kan v i gå veien om et annet ord for o ffen tlig , nem lig allm enn. A llm e n n fin n er vi blant annet ig je n i begrepet a llm e n n in g (Lexau , 2003, s. 27). A llm e n n in g e r betød o p p rin n e lig om råder som staten, det v il si kongen, sik re t m ot p riv a tise rin g . U tenfor byene hadde - og har - allm enningene stor betydning som naturressurs, der enhver kan drive jakt, fiske og annen matauk. I dag forstår v i allm enninger som et fy sisk om råde med allem annsrett, det v il si et om råde som er o ffe n tlig tilg je n g e lig fo r a lle menn, i vår tid v il det si a lle mennesker. S like om råder har v i også i byer, og det er disse om rådene de fleste forb in d er med u ttrykket ”det offentlige rom” . De urbane allm enningene, byens offentlige rom, eller byrommet, som det også gjerne kalles, er gjenstand fo r analyse i denne artikkelen. M en t il fo rsk je ll fra tid lig e re tider, der det o ffe n tlig e rom var synonym t med o ffe n tlig eiendom , og m otsatt, der det private rom var synonym t med p riva t eiendom , har v i i byrom m et de senere år sett en k ra ftig utbygging av nye o ffe n tlig e rom på privat grunn.
Byen: Lastenes hule og sivilisasjonens arnested
Sosiologien og også k rim in o lo g ien har tradisjonelt vært sterkt preget av en anti- u rbanistisk hold n in g som Per M orten S chiefloe har beskrevet slik: ” Store byer betraktes som unaturlige frem m edelem enter i landskapet, og som et påtvunget onde for m ennesker som egentlig burde levd lykke lig på landsbygda, - i pakt med naturen, i trygge og rene om givelser, - og i harm onisk sam liv med sine medmen
nesker” (Schiefloe, 1994, s. 5). E t s lik t utgangspunkt m angler et em pirisk fu n dament; den em pirisk baserte byforskningen fin n er at bytilvæ relsen for fo lk flest verken er preget av sosial isolasjon eller annen m enneskelig vanskjebne. A llik e v e l har den negative måten å betrakte byer og b yliv på fått dom inere. Idealsam funnet har vært småbyer eller avgrensede, selvforsynte enheter basert på en integrasjon av bosted, arbeid, fritid og fam ilieliv. Småskala- og prim æ rnæ ringssam funnet har vært det gode, storbyen det onde (s.s., s. 6). 1 krim inolog ien har dette blitt forster- ket med utgangspunkt i krim in alsta tistikken som jevnt over viser mer registrert krim in alitet per innbygger i urbane enn i rurale strøk. Byenes størrelse, anonym i
teten og heterogeniteten har fått skylda for denne skjevfordelingen.
M en det finnes unntak, oppfatningene er ikke entydige. Urbaniseringen har også vært sett på som et sentralt element i det m oderne prosjekt. Byen represen
terer ikke bare fare og elendighet, men også fram skritt og sivilisasjon. A lle re d e E ile rt Sundt uttrykte denne tvetydigheten i sin undersøkelse av arbejderklassens kår og sæder i C h ristia n ia fra 1858:
” L iv e t i en stor by har en viss u d viklen d e og derm ed adskillende kraft: her finner man snarere exempler på yderlig letsindighed og ryggesløshed, men også på høi grad av sædelig kraft og a f al åndelig u d vik lin g og nyttig ferdighed; i sam m enligning med landsbygderne eller småbyerne kan man derfor om den store by sige på en gang de to ting, som ellers mest siges en ad gangen og dermed ensidigt, at den er lasternes hule, og at den er sivilisasjonens arnested” (hentet fra Schiefloe, s. 5).
Stort mer presist kan vel ikke byrom m et beskrives; som lastenes hule og siv ilis a sjonens arnested. På en og samme tid.
N oe av det som kjennetegner urbane strøk er størrelsen, tettheten og hetero
geniteten; et m angfold av bruk og brukere. E t s lik t m angfold er stim ulerende og spennende, og b iir ofte beskrevet som selve livsnerven i byen. Sam tidig skaper m angfoldet og spenningen uforutsigbarhet, noe som kan oppleves som utrygt.
Den stim ulerende, m angfoldige, spennende byen har både kreative og destruktive elem enter. D et id eelle byrom må balansere m ellom m angfold, provokasjon og stim ulering på den ene siden, og trygghet og stabilitet på den andre. For mye av det ene g ir for lite av det andre.
De begrepene je g nå har b ru kt fo r å b eskrive byrom m et er ik k e objektive karakteristikker. D et som oppleves som spennende fo r noen kan oppleves som skremmende for andre. Hva vi baserer våre karakteristikker på, v il kunne påvirkes både av mer em piriske kartlegginger av utsatthet for krim inalitet og mer subjektive fortellin g er om utsatthet. I tille g g v il vår opplevelse av heterogeniteten og mang
foldet b li påvirket av vår in d iv id u e lle men også den k u ltu re lle toleranseterskel for forskjellighet og m angfold. H vor stor artsrikdom v i tolererer varierer med tid og sted, og v il også variere etter hvor homogen e lle r heterogen våre om givelser va n lig vis er.
H vor fa rlig byen oppfattes, kom m er derfor an på h vilke k ild e r man bruker. Et eksempel på dette er nyhetsbildet i forkant av at O slop olitiets prøveprosjekt med videoovervåking ble igangsatt i 1998 (Lo m e ll, 2005). Etter i alt to drap på åpen gate på forsom m eren, rant nyhetsmedia over av sterke beskrivelser av lovløse t il
stander i O slo sentrum. Politikerne som uttalte seg forholdt seg utelukkende til de to drapene som beskrivende for den nye ” virkeligheten” . Da krim inalstatistikken kom på sensom m eren og viste en beskjeden ø kn in g i anm eldt vold i O slo sen
trum , og en kraftigere økning i andre områder, endte denne nyheten som en liten notis, og ikke et oppslag som dempet oppfatningen av O slo sentrum som lovløst.
278 H eid i M ork Lom ell Nyhetsm edier v il foretrekke dramatiske enkeltsaker frem for statistiske trender som vise r lite dram atikk (M c C a h ill, 2003). E n k rim in a lp o litik k som la r seg styre av enkeltsakene frem for de større trendene v il derfor i større grad la seg påvirke av det dramatiske og eksepsjonelle frem for det normale. Det offentlige rommets eksepsjo
nelle hendelser v il da både b li mer synlige og mer avgjørende enn de normale. Det gjelder for media, det gjelder for politikere. O g det gjelder for befolkningen.
M edienes skildringer og folks forestillinger om det offentlige rom er viktigere prem issleverandører for k rim in alp olitikken enn de faktiske forhold i det offentlige rom. Forestilling en om det offentlige rom som et fa rlig sted genererer tilta k basert på hva fo lk opplever som utrygt og fa rlig . H v is v i ser næ rm ere på S torbritan
nia og U S A , så ser v i at mange k rim in a lp o litisk e in itia tiv e r er rettet mot synlige h an dlin ger i det o ffe n tlig e rom . N e w Y o rk s eksp o rta rtikkel ”n u lltoleran se” og britenes eksepsjonelle utbygging av videoovervåking er begge tilta k som retter seg mot handlinger som begås i det offentlige rom. A ndre tilta k spesielt utform et for å øke trygghetsfølelsen, ikke nødvendigvis redusere krim inaliteten, b iir stadig viktigere. Også disse tiltakene er først og frem st rettet mot det offentlige rom. Jeg v il nå presentere to k rim in a lp o litisk e tilta k som direkte går på fo re stillin g e r om det offentlige rom. D et ene er det v i kjenner som nulltoleranse-politikk, basert på Broken W indow s-teorien, og det andre er det man i Storbritannia ka lie r ”reassu
rance p o licin g ”, kanskje best oversatt t il ” beroligende p olitiin n sats” .
Nulltoleranse
I essayet ” Broken W in d o w s” fra 1982, skrevet av Jam es Q. W ilso n og G eorge K e llin g , lanserte de en teo ri om at det fin n es en kausal sam m enheng m ellom u lik e form er fo r sosial og fy sisk ” uorden” i et lokalsam funn, så som forsøpling, u rin e rin g i gatene, støy, knuste vinduer, g ra fitti, tig g in g , hjem løse osv. og lo kalsam funnets utsatthet fo r a lv o rlig volds-, vin n in g s- og n a rk o tik a k rim in a lite t (W ilso n og K e llin g , 1982). De hevdet at sosial og fysisk uorden forårsaker alvor
ligere krim in alitet. M ekanism en er norm ativ: Fysisk og sosial uorden fører til at fo lk trekker seg tilb ake fra offentlig e arenaer og etterlater et norm ativt vakuum som signaliserer at det er fritt frem for destruktiv virksom het. H vis man tar denne teorien på alvor v il en a k tiv p o litiin n sa ts som fje rn e r e lle r reduserer sosial og fy sisk uorden også redusere den mer alvorlig e krim inaliteten. N ew Y ork-p olitiet tilpasset denne tilnæ rm ingen til det som av m edia ble kalt nulltoleranse, der de først og frem st gjorde m assiv bruk av pågripelser, ransakinger og arrestasjoner mot et vidt spekter av ordensforstyrrelser. Metoden har et seiglivet rykte på seg for å være effektiv, den registrerte krim inaliteten i N ew Y o rk falt, og dette har festet seg som et suksesskriterium . A t krim inaliteten i andre am erikanske byer som ikke praktiserte nulltoleranse falt like mye har ikke rokket ved myten.
Teorien og praksisen har blitt kritisert, både på em pirisk og etisk grunnlag (se for eksempel Harcourt, 2001). En fersk studie av nulltoleransestrategier fra Sverige konkluderer med at ” De vetenskapliga beläggen finns helt enkelt inte som visar att allvarlig are brott som m ord e lle r fö r den delen mer vardagliga men grövre brott som bostadsinbrott och b iltillg re p p m inskar som en följd av att polisen prioriterar ordningsstörningar och m indre allvarlig brottslighet (Lindström , 2006, s. 31). Like fu llt kan man hevde at nulltoleranse virker, om ikke krim inalitetsreduserende, så kulturelt og politisk. Både de underliggende antakelsene om sammenheng m ellom uorden og alvorlig krim in alitet, men også løsningen, aggressiv ordensoppretthol- delse, passer så alt fo r godt in n i vår tid s krigsm entalitet rundt k rim in a lite t og uorden. Broken W indow s-teorien har som underliggende prem iss at k rim in alite t er et im portert fenomen; ”crim e is caused by bad people w ho are draw n to signs o f disorder” (Herbert, 2001, s. 450). M ed et slik t utgangspunkt b lir løsningen ikke overraskende å fjerne disse menneskene; ” the w hole point is to id en tify potential m iscreants and to rem ove th eir p o llu tin g tendencies from otherw ise innocuous com m unities” (s. 454).
Selv om Broken W indow s-teorien er b litt em pirisk tilbakevist, har ikke dette hindret verken teorien e lle r varianten nulltoleranse i å b li en eksp ortartikkel t il p o litik o rp s verden over. H va u lik e p o litik o rp s legger i nulltoleranse-strategien varierer, men kjerneideen er å kontrollere og straffe selv de m ildeste form er for og tillø p t il ordensforstyrrelser, så som o ffe n tlig d rikk in g , tigging, g ra ffiti, søp- pelkasting. M idlene som brukes, bortvisning, stopp og sjekk, bøtelegging og andre pålegg, forsøker alle å flytte eller fjerne uønskede mennesker fra visse områder.
N ulltoleranse rettferdiggjøres ofte med at det er et svar på lokalbefolkningens utrygghet og fry k t for k rim in a lite t, selv om det er k la rt ut fra praksis at n u llto leranse i liten grad handler om krim in a lite t. M ange av de handlingene som b iir gjenstand for aksjoner er ikke engang lovbrudd. Ved å fjerne visse uønskede men
nesker eller grupper fra det offentlige rom, fjerner man sam tidig økonom iske og sosiale problem ers synlighet. S ahlin har beskrevet det som at man erklæ rer krig mot hjem løse, ikke hjem løshet (Sahlin, 2000).
Nulltoleranse har b litt kritisert for ikke å fokusere på de underliggende årsaker t il k rim in a lite t og uorden, og derm ed ik k e å løse krim inalitetsp roblem et, bare fjerne symptomene. Strategiene har i stedet blitt satt i sammenheng med byforny
else og anstrengelser for å gjøre byene attraktive for investorer. Utrygghet og fokus på krim in alitet og ordensproblem er virker ødeleggende på bysentraenes fornyelse og byers suksess i konkurransen om investorer.
C e c ilie H øigård plasserer nulltoleranse inn i en ny, reaksjonæ r kontrollreto- rik k som preger vestlige sam funn ved tusenårsskiftet. Hun skriver: ” Lovbrudd og lovbrytere sees ikke lenger som uttrykk for m angler ved sam funnsliv - m angler
280 H eid i M ork Lom ell ved fo rde lin gsp olitikk, skolep olitikk, arbeidsliv - men som et uttrykk for mangel på tøffhet mot krim inalitet og lovbrytere. Oppgaven b iir ikke å bedre lovbryterens liv sv ilk å r, men å redusere angsten og beskytte de lovlydige borgerne” (H øigård, 2002, s. 175). S lik kan man se at det offentlige rom ikke bare g ir næ ring til k rim i
n alp olitiske in itiativer, men at strøm ninger i kon trollid eolog i også virk e r tilbake på og form er det o ffe n tlig e rom. N u lltoleran se-strategier b id rar t il å befeste et s k ille m ellom ”oss” og ”dem” ; ” it helps separate ’respectable’ citize n s from the
’disorderly’” (Herbert, 2001, s. 447). Broken W indow s-teorien må forstås som en av mange kom ponenter i et sammensatt kulturelt, p o litisk og økonom isk prosjekt med betydelige im plikasjoner for byrommet.
Beroligende politiinnsats
De siste årene har den registrerte krim inaliteten i Storbritannia gått m arkert ned, men m ålinger har ikke vist en tilsvarende nedgang i befolkningens frykt for k rim i
nalitet (Innes, 2004). Antakelsen om at befolkningens frykt for krim inalitet skyld
tes det høye krim inalitetsnivået, og at frykten derfor v ille avta når den registrerte krim inaliteten sank, ble stilt spørsm ål ved, og det viste seg at folks oppfatning av usikkerhet og utrygghet ikke var (og a ld ri hadde vært) avhengig av k rim in alite ts
ratens u tv ik lin g (Sparks m fl., 2001). V i har tilsvarende erfaringer fra Skandinavia.
I evalueringen av næ rp olitiforsøk i D anm ark fant B a lv ig og H olm berg lignende tendenser; visse sider ved den objektive e lle r reelle trygghet økte, men frykten for å b li utsatt for krim in a lite t økte også (B a lv ig og Holm berg, 2004, s. 160). T il og med i N ew York, etter mye m ediafokus på nedgangen i registrert k rim in alite t etter p o litiets nulltoleransestrategi, svarte 59 % av befolkningen i 1993 at byen var m indre trygg nå enn fø r (Innes, 2004, s. 156).
I Storbritannia har man fra 2003 hatt et prøveprosjekt spesielt designet med tanke på å redusere gapet m ellom den reelle og den opplevde risik o e n fo r å b li utsatt for krim inalitet, det som ble betegnet som ” the reassurance gap” ( M illie og Herrington, 2005). Dette er krim inalpolitiske, eller kanskje skal vi heller kalle det trygghetspolitiske, tiltak som utelukkende er designet for å øke tryggheten, og de går under fellesbetegnelsen ” Reassurance p olicin g ”, eller ” beroligende politiinnsats”.
Tiltaket har som utgangspunkt at visse lovbrudd eller ordensforstyrrelser opp- fattes av befolkningen som faresignal om deres utsatthet for lovbrudd. Disse kalles signal crim es, eller signallovbrudd (se Innes, 2004, M illie og H errington, 2005).
D isse signallovbruddene påvirker fo lk s opplevde trygghet, og tanken bak ’reas
surance p o licin g ’ er at ved å m ålrette politiinnsatsen mot disse signallovbruddene eller signalordensforstyrrelsene, og ikke mot krim in alitets- og ordensproblem er generelt, så v il man kunne berolige befolkningen og øke deres trygghetsfølelse og livskvalitet.
S ynlige lovbrudd og ordensforstyrrelser utgjør selvsagt kraftigere ”signaler”
enn u synlig e. S yn lig h et kan forekom m e enten ved m edieoppslag, e lle r ved at problem et er synlig i det offentlige rom. F o lk reagerer mer på synlige lovbrudd og ordensforstyrrelser i det offentlige rom enn de man ikke ser i hjemmene. ” Ute av syne, ute av sinn”, sier vi. Også innenfor denne satsningen v il det derfor være det offentlige rommet som er i fokus.
Tiltakene er basert på det de kalier ’control signals’, kontrollsignaler. E t vanlig kontrollsignal v il være syn lig politip atruljering, for å nøytralisere signal lovbrud
dene og signalordensforstyrrelsene. En uniform ert patrulje signaliserer tilstede
værelsen av en autoritet som kan tilk a lle s for å gjenopprette ro og orden om denne skulle forstyrres på en eller annen måte.
Beroligende p olitiin n sats b lir derfor en kom binasjon av å m ålrette innsatsen mot signallovbrudd eller signalordensforstyrrelser ved hjelp av kontrollsignaler, så som syn lig tilstedevæ rende p o liti. På samme måte som ved annen k rim in a lp o litis k aktivitet i Storbritannia, er det en forutsetning at dette skjer ved hjelp av et partnerskap m ellom lokale m yndigheter, handelsstanden og politiet.
Ikke a lle tilta k mot sig nallovbrud d og signalordensforstyrrelser ender med kontrollsignal. Ford i også handelsstanden er inne i bildet, både som prem iss- og løsningsleverandør, b iir løsningene ofte noe annet. En av suksesshistoriene det ofte refereres til av m yndighetene er fra byen St. Flelens, der lokalbefolkningen klagde over tiggere utenfor et handlesenter.1 Tiggerne hadde funnet ut at mange v ille la dem kjøre handlevogna in n i vognparken, og så få beholde en-pund-m ynten som var depositum et for å få ut vogna fra rekka. Noen syntes denne sam m ensm eltnin
gen m ellom tjenester og tigging var ubehagelig, og at tiggerne utnyttet depositum ordningen. Tiggernes tilstedevæ relse ble definert som en signalordensforstyrrelse.
Løsningen ble å dele ut nøkkelring er til kundene med falske 1-pund-mynter som handlevognene godtok. Tiggingen opphørte - utenfor dette kjøpesenteret. L o k a l
befolkningen, det v il si kundene, ble beroliget.
Eksem plet med tiggingen utenfor handlesenteret i St. Flelens v ise r en type k rim in a lp o litik k eller trygghetspolitikk utform et med publikum og handelstanden som prem issleverandører, både fo r problem definisjonen og løsningen. T ilta k e t mot tiggerne er også et eksem pel på nye typer tilta k som baserer seg på å fjerne et problem frem for å forsøke å løse det. Begrunnelsen er ikke som i Broken W in - dow s-teorien, at tig g in g kan forårsake alvorlig ere k rim in a lite t, men at tig g in g skaper utrygghet.
V i ser tendenser til beroligende p o liti-in itia tiv e r også i Norge. 22. november 2005 inviterte politim ester A n ste in G jengedal i O slo t il et åpent møte. Selv om krim in alsta tistikken viser nedgang, både i forhold t il tyveri, ran, vold og skade
verk, og selv om hans utgangspunkt er at O slo i bunn og grunn er en svært trygg
282 H e id i M ork Lom ell by, var fokuset denne gangen på at ” noen t il tider fø le r seg utrygge” .2 Problem et er at endringer i krim inalitetsbildet, som for eksempel at tyveri fra v illa og b il har gått k raftig ned, mens lom m etyverier og veskenapping går opp, øker utryggheten.
” Det er selvsagt verre når krim inaliteten kom m er nærmere fo lk ute på gaten” ut
talte han t il Aftenposten fø r møtet. Dette er samme type utgangspunkt som man har ved beroligende politiinnsats; noen lovbrudd er signallovbrudd, og disse må man ta m er på alvor enn andre lovbrudd. H ild e H augsgjerd, redaktør i A fte n posten, frem viser samme tankegang når hun kom m enterer3 at ” Statistisk er det tryggere å ferdes i O slo sentrum enn å være hjemme. [...] D et hjelper lite å se for seg krim inalstatistikken hvis man er redd når man går hjemover i mørket etter et kinobesøk. D erim ot hjelper det med syn lig p o liti i gatene. D et skaper i realiteten et tryggere O slos sentrum og det gjør at fo lk føler seg tryggere.” Om syn lig p o liti i realiteten skaper et tryggere O slo sentrum, slik Haugsgjerd her hevder, kommer an på om man definerer reell eller opplevd trygghet som det mest ”reelle” (se også B a lvig og Holm berg, 2004).
N år det gjelder det offentlige byrommet v il Gjengedal ha synlig p o liti til stede natt til lørdag og natt til søndag. Begrunnelsen er at O slo sentrum er det stedet i byen der flest v il si at de ikke føler seg trygge. Seiv om han viser til statistikk som viser at kun 11 % av de registrerte voldstilfellene skjer i sentrum,4 b lir tiltaket likevel logisk, fordi det er rettet mot folks opplevde utrygghet, ikke mot faktisk utsatthet.
Eksem plene viser at i stadig større grad så er det forestillingene om det offent
lige rom som får betydning for krim inalp olitikken. Det b lir stadig mer akseptert at k rim in a lp o litik k e n ikke bare handler om å bekjempe eller redusere krim in alitet, men vel så mye om å øke fo lk s trygghet, uavhengig av om utryggheten er basert på reell eller opplevd utsatthet.
Private offentlige rom
De siste tiårs u tviklin g har endret bybildet. N år v i oppholder oss i det offentlige rom befinner v i oss stadig oftere på privat grunn. V i har fått flere områder som i rettslig forstand er offentlige steder, men som eies av private. Fellesom rådene på de stadig flere og større kjøpesentrene er ett eksempel. N ye bolig-, kontor- og forlystelses- om råder med privat eier er et annet. N år man kom m er til området A k e r Brygge5 i O slo går man nesten um erkelig fra offen tlig eid til privat eid offen tlig sted, det er ingen inngangsport, ingen gjerder, og smugene m ellom de gamle verkstedhallene har gateskilt som t il forveksling ligner gateskiltene ellers i byen. M en man er på et privat område, et område som helt bevisst er designet som en allm enning. Det er et privat vaktselskap som kontrollerer området på vegne av grunneier. Tradisjonelle krim in a lp o litisk e aktører, først og frem st politiet, har en langt mer perifer ro lle i slike private offentlige rom. O g fordi det er tradisjon for å definere alt som har noe
”privat” ved seg, særlig privat eiendom, som utenfor myndighetenes rekkevidde, får de private grunneierne og deres kontrollører mer eller m indre fritt spillerom i disse offentlige rommene. D a jeg intervjuet sikkerhetssjefen på A k e r Brygge i fo rb in delse med UrbanEye-prosjektet,6 beskrev han selskapets arbeidsområder på følgende måte: ”A lt fra sosialkontor til sorenskriver. M ed alle tenkelige mellom linjetjenester.”
En slik beskrivelse dekker im id lertid over helt u like kontrollp olitikker og kontroll- praksiser i offentlig eide og privat eide offentlige rom. Privat vaktvirksom het har et helt annet utgangspunkt og form ål enn politivirksom het, og flere studier peker på ekskludering av uønskede som både langt mer grunnleggende og fremtredende ved privat kontrollpraksis enn hva som har vært kjennetegnende ved politivirksom het (Hirsch og Shearing, 2000, Lom ell, 2005, W akefield, 2003). Også min egen studie av overvåkingspraksis bekrefter dette. N år videoovervåking in n gikk som del av privat vaktvirksom het handlet det i m indre grad om krim inalitetskontroll, og i større grad om grense- eller adgangskontroll (Lom ell, 2005).
Sikkerhetssjefen beskrev A ke r Brygges halv-private eller halv-offentlige preg slik: ” O m rådet er privat eiet, og o ffe n tlig regulert da, men det er altså et privat område, og fø lg e lig er det jo v i som må ta tak i det aller, aller, a lle r meste. Så det er bare utrykningsetatene som g jø r noe her inne som går utenpå det v i gjør, for å si det sånn. O slo kom m une ellers er ikke inne her i det hele tatt.” Beskrivelsen vise r hvordan stadig større deler av byen befinner seg utenfor de trad isjonelle, krim in a lp o litisk e aktørenes rekkevidde.
Jo flere slike offentlige rom v i får i byrommet, jo m indre rekkevidde v il m yn
dighetenes k rim in a lp o litik k ha. På disse områdene, ja, på alle privateide områder, er det først og frem st grunneier og de som er le id in n fo r å utføre sikkerhetstje- nestene, som ikke bare utfører kontrollen, men som også legger prem issene for akseptabel og ikke-akseptabel åtferd på disse områdene. I m in doktoravhandling Det selektive overblikk (Lom ell, 2005) viser jeg hvordan det er en betydelig for
skjell på h vilket norm grunnlag det overvåkes og kontrolleres etter når jeg sam- m enligner politiets fjernsynsovervåking på den ene siden og de private systemene på den andre. D et er også innbyrdes variasjon i de private systemene, men både m in og andres studier peker i retning av territoriete n kn ing som grunnleggende for privat kontroll- og overvåkingsvirksom het (M cC a h ill, 2002, W akefield, 2003).
Privat kontrollpraksis preges av ekskludering av uønskede i et helt annet om fang enn hva man t il nå har hatt m ulighet for i det o ffe n tlig eide offentlig e rom, fordi private a lltid v il ha et begrenset ansvar for det offentlige rom. Deres ansvar slutter ved eiendom sgrensen. I tille g g v il deres kontrollpraksis være preget av grunnei- ers behov for inntjening. Ikke-kom m ersielle aktiviteter, uavhengig av om det er p o litisk aktivitet, tigging, eller generelt ungdom som oppholder seg i området uten å konsumere, v il i m indre grad aksepteres i disse byrommene.
284 H eid i M ork Lom ell De privateide, offentlige rommene er langt unna Haberm as’ ideelle ”offent- lig h et” som en sfære for diskusjon, dialog og k ritik k (Haberm as, 2002). Private offentlige rom rendyrker forbruk og konsum, og avviser ikke bare mennesker som ikke v il eller kan konsumere, men også m ennesker og aktiviteter som forsøker å drive p o litik k . Det får lokalp olitikere merke som v il drive valgkam p på kjøpesen
ter, og det få r aksjonister merke som v il dele ut løpesedler (Lom ell, 2000). Dette er offentlige rom som avviser den offentlighet som Haberm as hyller.
K onsekvensen av denne u tv ik lin g e n er at det b iir en stadig m indre del av det offentlig e rom m et som p o litie t har ansvar for. D et analytiske s k ille t m ellom offentlig e og private rom b iir stadig mer problem atisk som utgangspunkt for en analyse av k rim in a l- og k o n tro llp o litik k . V i få r stadig flere o ffen tlig e om råder med privat grunneier, og i tille g g er det problem atisk å fastholde myndighetenes o ffisie lle k rim in a lp o litik k som det mest sentrale i en analyse av kontrollpraksiser i det offentlige byrommet.
Kjøpesentre og andre private, offentlig e rom er privat eid, men ik le r seg o f
fentlige trekk. 1 moderne sam funn finnes det ingen privat eiendom som mer bevisst etterlig ner o ffe n tlig eiendom enn slik e kjøpesentre og privateide bolig-, kontor og forlystelsesom råder. M ange har bevisst utform et eiendom m en s lik at de skal lig n e offen tlig e steder, de har kanskje gatenavn, og andre kjennetegn på et torg eller bylignende preg. I tille g g har mange av stedene flere offentlige institusjoner, sæ rlig i m indre byer, så som postkontor, arbeidskontor og lignende.
V i står overfor nye utfordringer med å tilpasse både det rettslige rammever
ket, rettspraksis og k rim in a lp o litik k e n t il denne u tviklin g e n . De gam le d o k tri
nene i k rim in a lp o litik k e n , som ble u tv ik le t fra et helt annet sosialt fundam ent, er van skelig e å bygge på. H v ilk e reg ler skal gjeld e i disse p rivate o ffe n tlig e stedene? E r det de private grunneierne som skal få bestemme hvem som skal få slip pe innenfor, e lle r må de innordne seg de regler som g jelder fo r allm en n in - gene? O g i h v ilk e n grad kan p o litie t overprøve private vaktselskapers kon troll- praksiser på disse stedene? Den private eiendom sretten ble utform et for å hindre statlige m yndigheter i å trå over grensen, for å g i private borgere visse rettighe- ter i forhold t il m yndighetene. D enne rettigheten b lir nå bru kt t il å ekskludere
” uønskede” fra private offen tlig e steder i byen. Privat eiendom srett havner s lik på ko llisjo n sk u rs med andre rettigheter, så som ytrin g sfrih e t, forsam lin g sfrih et og bevegelsesfrihet. H v is en er rusavhengig, e lle r h vis vektere m ener at en ser rusavhengig ut, risik e re r man å b li nektet tilg a n g t il om råder e lle r goder som den generelle be folknin g en tar som en selvfølge. K an en s lik diskrim inerend e praksis godtas og aksepteres fo rd i den foregår på privat grunn? E r det ønskelig med en praksis der grunneiers rettigheter ” trum fer” en keltindivid ers rettigheter (Kem pa m fl., 2004, s. 570)?
Sennett har b e skrevet hvordan det v i k a lie r “ o ffe n tlig e steder” i byene a lltid har væ rt et m otsetningsfylt sted, en h ybrid m ellom m arked og stat (Sen
nett, 1992), hvor m arkedets a n arki m øter p o litik k e n og skaper et in te ra ktivt, dem okratisk sted. De siste tiårene har m arkedet og p o litik k e n i stadig større grad b litt å tskilt, og det p o litisk e få r en stadig m indre frem tredende ro lle i by
ens o ffe n tlig e rom. T il gjeng jeld få r m arkedskreftene stadig større sp illero m , ik k e bare i p rivate o ffe n tlig e rom m en også i o ffe n tlig eide o ffe n tlig e rom . S to rb rita n n ia har gått leng re enn N o rg e m ed å om form e også o ffe n tlig eide o ffe n tlig e rom , både ved at m yndighetene har pålagt p o litie t å sam arbeide tet
tere med lokale m yndigheter og handelsstanden, men også ved å selge enkelte sentrum som råder t il private interesser, altså en helt konkret privatiserin g (Cole- man, 2004). E rfa rin g e r fra disse sam arbeidsprosjektene viser at handelsstanden og lokale m yndigheter dreier p o litie ts ko n tro llp ra k sis i retning av fje rn in g av uønskede og fo rsk jø n n in g av bysentraene (Reeve, 1998). S lik e o b lig a to risk e sam arbeidsprosjekter har også preget utbyggingen av videoovervåkingssyste- m er i S torbritannia, med lignende resultat (Colem an, 2004, M c C a h ill, 2002). 1 m in doktoravhandling advarer jeg mot å u tv ik le lignende sam arbeidsprosjekter i N orge (Lo m e ll, 2005). B ritisk e erfarin g er tils ie r at et s lik t sam arbeid v il føre t il flere systemeiere, m en også grutm eiere, ved at handelsstanden og lo k a le m yndigheter b iir p o litie ts prem issleverandører i for stor grad. Som en fø lg e av dette v il te rrito rie te n k n in g i større grad b li et fundam ent fo r ko n tro llp ra k sis, noe som v il kunne m edføre et utvidet norm grunnlag, og en drein in g av politiets overvåking i retning av ekskludering av uønskede på grunnlag av kom m ersielle k rite rie r h e lle r enn strafferettslige.
F ra k rim in a lp o litik k til adgangsrettigheter
” D et o ffe n tlig rom ” er både en rettslig størrelse, en p o litisk teori og et m aterielt, eller kanskje v i bør si et sosio-m aterielt sted. Byens offentlige rom har a lltid vært et sted for ekskludering, uansett hvor mye dem okratisk ideolog i presenterer det som inkluderende. D et o ffe n tlig e rom har a ld ri væ rt tilg je n g e lig fo r alle. I det gamle H ellas var kvinner og mange menn ekskludert fra deltakelse. For de utslåtte, hjem løse og tiggere har retten t il å oppholde seg i det offentlige rom a lltid vært en kamp. Det er ikke noe ”nytt” at de nå i stadig økende grad fjernes, det står a lltid en kamp om hva man skal gjøre med de uønskede. M en områdene der de er uønskede b iir stadig større, og i denne artikkelen har jeg vist hvordan krim inalpolitiske tiltak som nulltoleranse og beroligende politiinnsats trekker i samme retning som privat kon trollp raksis i private, o ffen tlig e rom. Både id eolog isk og i praksis defineres krim inalitetsproblem er, ordensproblem er og sosiale problem er i økende grad som et spørsm ål om å fjerne uønskede.
286 H eid i M o rk Lom ell
” P u b lic space is alw ays an achievem ent”, skriver Don M itc h e ll i boka The right to the city (M itch e ll, 2003). Å sikre alle rett til deltakelse er en stadig kamp.
D et v il a lltid være sterke krefter som trekker i retning av ekskludering av ” uøn
skede”, en løs og generell kategori som for ø yeb likke t ser ut til først og frem st å bestå av personer som ikke v il e lle r kan konsum ere. K rim in a lp o litis k e tilta k kan bidra t il å gjøre kam pen om å beholde byrom m et o ffe n tlig vanskelig e lle r lett. Som jeg har nevnt eksem pler på tid lig ere, er det tendenser i dag til at også k rim in a lp o litisk e tilta k direkte eller ind irekte bidrar i ekskluderingen, og det er v ik tig at vi har et k ritisk b lik k på hvem som er p olitiets prem issleverandører og sam arbeidspartnere, og hvem som ikke er det. I tille g g er det v ik tig å inkludere private, offentlige rom i analysen av kontrollpraksiser i det offentlige rom.
D et o ffe n tlig e rom har b litt h y lle t som fundam entet fo r en siv ilisa sjo n , en statsdannelse, for p o litik k , og derm ed fo r k rim in a lp o litik k . F o r å forstå k rim i
n alp olitikkens rekkevidde i det offentlige rom i dag må v i im id le rtid gå bak disse frem stillin g e n e og k ritis k granske hvem som er prem issleverandører fo r d e fin i
sjonen av hva det offentlige rom omfatter, samt hvem som definerer det offentlige rommets problemer. O g løsninger.
Litteratu r:
B alvig, Flem m ing og Lars Flolm berg (2004): P o liti & Tryghed. Forsøg med nær
p o liti i Danmark. København: Jurist- og Økonom forbundets Forlag.
Colem an, R oy (2004): Reclaim ing the streets. Surveillance, social control an d the city. Cullom pton, Devon: W illa n Publishing.
Frem m edordbok (1978). Oslo: Kunnskapsforlaget.
G offm an , E rv in g (1971): The presentation o f s e lf in everyday life. H arm onds- worth: Penguin Books.
Habermas, Jurgen (2002): Borgerlig offentlighet: Dens fremvekst ogforfall. Heni- mot en teori om det borgerlige samfunn. Oslo: Gyldendal.
H arcourt, Bernard E. (2001): Illusion o f order. The fa ls e promise o f broken w in
dows policing. Cam bridge, Massachusetts: H arvard U niversity Press.
H erbert, Steve (2001): ” P o licin g the contem porary city: F ix in g broken w indow s or shoring up n e o -lib e ralism ?” E Theoretical Crim inology, vol. 5, nr. 4, s.
445-466.
H irsch, Andrew von og C liffo rd Shearing (2000): ” Exclusion from public space.” I:
E th ica l and so cia l perspectives on situational crime prevention. A ndrew von H irsch, D avid G arland og A liso n W akefield (red.). Oxford: H art Publishing.
H øigård, C e c ilie (2002): Gategallerier. Oslo: Pax Forlag A/S.
Innes, M a rtin (2004): ” Reinventing tradition? Reassurance, neighbourhood secu
rity and policin g .” I: C rim in a l Justice, vol. 4, nr. 2, s. 151-171.
Jones, Trevor og T im N ew burn (1998): Private security an d p u b lic policing. O x
ford: Claredon Press.
Kem pa, M ich ael, P h ilip Stenning og Jennifer W ood (2004): ” P o licin g com m unal spaces.” I: British Jo u rn a l o f Criminology, vol. 44, nr. 4, s. 562-581.
Lexau, S iri S kjold (2003): ”A llm e n n in g e n e - urbant elem ent i stadig endring.”
I: T il stede. Byens rom. Peter Butenschøn og M aren Hersleth H olsen (red.).
Oslo: N orsk Form .
Lindström , Peter (2006): ” P o lis iä r n o ll tolerans: F lip p e lle r flo p p ?” I: N o rd isk Tidsskrift f o r Krim inalvidenskab, vol. 93, nr. 1, s. 15-36.
Lo m e ll, H e id i M o rk (2000): ’” F o lk v i kunne vært foruten’ : P o litik e re og narko
mane uønsket.” I: Plan. vol., nr. 5, s. 11-14.
Lo m e ll, H e id i M o rk (2005): D et selektive overblikk. E n studie av videoovervå- kingspraksis. Oslo: U niversitetet i O slo, Institutt for k rim in o lo g i og rettsso- siolog i / Senter for menneskerettigheter.
Lyon, D avid (1994): The electronic eye : The rise o f surveillance society. Cam bridge: P o lity Press.
M c C a h ill, M ic h a e l (2003): ” M e d ia representations o f v isu a l su rv e illa n ce .” I:
C rim in a l Visions: M e d ia Representations o f Crim e an d Justice. Paul M ason (red.). Cullom pton: W illan .
M c C a h ill, M ik e (2002): The surveillance web. The rise o f visual surveillance in an English city. Cullom pton, Devon: W illa n Publishing.
M illie , A ndrew og V icto ria H errington (2005): ” B ridg in g the Gap: Understanding Reassurance Po licin g .” I: The H o w a rd Journal, vol. 44, nr. 1, s. 41-56.
M itch e ll, D on (2003): The right to the city. S o cia l justice a n d the fig h t f o r p u b lic space. N ew York: The G u ilfo rd Press.
Reeve, A la n (1998): ” Th e panopticisation o f shopping: C C T V and leisure con
sum ption.” I: Surveillance, C lo sed C irc u it Television a n d S o c ia l Control.
C liv e N orris, Jade M oran og G ary Arm strong (red.). Aldershot: Ashgate.
Sahlin, Ingrid (2000): ” B ru k och m issbruk av lokalsam hället i Broken W indow s- m odellen.” I: Det lokala våldet. Om rädsla, rasism och social kontroll. Ingrid Sahlin og M a lin Åkerström (red.). Stockholm : Liber.
S chiefloe, Per M o rte n (1994): ” B y v isjo n e r og byforståelse.” I: S osio lo g i i dag.
vol., nr. 3, s.
Sennett, R ich ard (1992): Intimitetstyranniet. Oslo: J. W. Cappelens Forlag AS.
Sparks, R ich ard , E v i G irlin g og Ian Lo a d e r (2001): ” Fear and everyday urban lives.” I: Urban Studies, vol. 38, nr. 5-6, s. 885-898.
W akefield, A lis o n (2003): Selling security. The private p o lic in g o f p u b lic space.
Cullom pton, Devon: W illa n Publishing.
288 Heidi Mork Lomell Weintraub, Je ff (1995): ” Varieties and vicissitudes o f public space.” I: Metropolis:
Center a n d symbol o f our times. P h ilip K a sin itz (red.). N ew York: N ew Y o rk U n iversity Press.
W ilson, James Q. og George L. K e llin g (1982): ” Broken windows: The p olice and neighbourhood safety.” I: The Atlantic Monthly, vol., nr. M arch, s. 29-38.
Noter:
1 Denne historien er hentet fra nettsiden http://www.reassuranceDolicing.co.uk/.
2 Aftenposten A ften , 21.11.2005: ” H jelp ham å gjøre Oslo-gatene tryggere”
3 Leder, Aftenposten A ften, 21.11.2005: ” Verdens tryggeste hovedstad?”
4 Aftenposten A ften , 21.11.2005: ” H jelp ham å gjøre Oslo-gatene tryggere”
5 A k e r Brygge h ar i alt 260 000 kvadratm eter utbygget areal, og rundt 6 m illio n e r m ennesker besøker stedet årlig.
6 F o r en nærmere beskrivelse av Urban Eye-prosjektet, se nettsiden www.urbaneve.net.
Adresse:
Institutt for k rim in o lo g i og rettssosiologi Postboks 6706, St. O lavs plass
N - 0130 O slo
