Abstract
This article takes a closer look at conditions that influence Norwegian children’s need for provision, par-ticipation, and protection online and discusses these rights in relation to how third-party commercial actors use user data to customize content on social media. The discussion is based on the United Nations Convention on the Rights of the Child, Norwegian legislation and a study conducted in 2018 among 15–18 year old Norwegian children on privacy and social media marketing (focus groups, visual material, and a representative survey). This study finds that children are subjected to a highly complex commercial lands-cape consisting of hidden marketing strategies, tailored advertising, and illegal content. Social media parti-cipation entails a continuous gathering and exploitation of children’s personal data by commercial actors.
The discussion highlights challenges and issues related to increasing commercialization, stereotypical and discriminatory gender views, and risk of intrusion into children’s privacy. The need for protective regulati-ons and co-creational strategies with children to strengthen digital competence is also emphasized.
Innledning
Internett er ikke bare et viktig sted for barns in-formasjon, læring, underholdning og sosialt liv, men også et sted hvor barn får relasjoner til et datadrevet marked. På den digitale markeds-plassen er persondata valuta, og skreddersydd markedsføring og påvirkning fra kommersielle aktører inngår som del av virkeligheten. Med utgangspunkt i en nylig gjennomført studie om hvordan det datadrevne markedet kan arte seg og blir forstått og håndtert av ungdom som er på sosiale medieplattformer (Rosenberg, Steinnes og Storm-Mathisen 2018) diskuterer vi i denne artikkelen om tenåringers person-data blir brukt til en skreddersøm som beskyt-ter eller utsetbeskyt-ter dem for økt risiko og hvordan barn selv forstår og forvalter dette.
Minst to forhold i dagens Norge påvirker våre barns særlige behov for tilgang til og deltagelse på sosiale medier og beskyttelse i denne sammenheng. På den ene siden del-tar norske barn, sammenliknet med barn i Europa, i høyere grad og mer selvstendig på digitale plattformer, og særlig sosiale medier, fra tidlig alder (Staksrud 2016). Deltagelsen på de sosiale plattformene er viktig for barn, men utsetter dem samtidig for høy risiko knyttet til tredjeparts høsting og bruk av persondata til utforming av skreddersydd påvirkning, en ri-siko de ofte må håndtere alene. På den andre siden har barn i Norge en beskyttelse regulert gjennom norsk lovgivning. Dette viser seg blant annet i at forbrukerlovgivningen tradisjo-nelt har vært streng når det gjelder å beskytte barn. Begge forhold gir norske myndigheter et særlig ansvar for å påse at barns rettigheter blir ivaretatt i det digitale landskapet. Det kan synes som om norske barn og foreldre har høy tillit til at de er beskyttet gjennom regulering.
En slik tillit kan øke deres sårbarhet i situasjo-ner på internett hvor slik regulering i liten grad er tilstede og hvor de samtidig er lite bevisste om at de deltar i et marked. Den digitale utvik-lingen introduserer stadig nye
problemstillin-ger i forhold til barns rettigheter. Beskyttelse av personvern, anledning til å gjøre informerte valg om bruk av egne data og tilgang til beskyt-telse fra påvirkning og kommersielt innhold, er eksempler på dette.
Barns rettigheter i det digitale markedet – det særegne ved situasjonen i Norge
Norge har på mange områder vært et fore-gangsland når det gjelder arbeid med å aner-kjenne barn som autonome aktører med rett til tilgang, deltagelse og beskyttelse i samfun-net. FNs barnekonvensjon ble ratifisert i Norge i 1991 (samme år som lanseringen av World Wide Web), tatt inn i lovgivningen i 2003 og gjort til en egen bestemmelse i grunnloven i 2014 (Barneombudet 2017). I henhold til bar-nekonvensjonen Artikkel 31, har barn rett til å delta og få tilgang til tjenester. Det innebærer at de unge har rett til å bruke sosiale medier når de har nådd aldersgrensen. Samtidig har unge rett på beskyttelse mot økonomisk utbytting og andre former for utnytting som på noen måte kan være til skade for barnets ve og vel (Artikkel 32 og 36, FNs barnekonvensjon 2003).
Konvensjonen understreker også barns rett på beskyttelse mot innblanding i eget privatliv (Artikkel 16). Misbruk av barns personlige digi-tale data kan dermed være ett eksempel på ett brudd på konvensjonen. Barn skal også ha til-gang til informasjon og beskyttes mot informa-sjon som kan skade deres velferd (Artikkel 17, FNs Barnekonvensjon 2003). Det innebærer at de bør ha rett til å bli skjermet fra digital markedsføring av produkter og tjenester eller kommersielt innhold som kan virke støtende, forvirrende eller være skadelig (Livingstone og Bulger 2014: 320).
Norsk lovgiving på forbrukerfeltet har tradisjo-nelt vært relativt streng når det gjelder å beskytte barn mot uheldig medieinnhold, direkte påvirk-ning til kjøp og ansvar for kjøp (Forbrukertilsynet 2018 viser til Markedsføringsloven 2009 kapittel
4 §§19,20 og 21; Kringkastingsloven 1992/for-skrift 1997 §3; Vergemålsloven §9,12,14,15 25;
Opplæringsloven § 9–6.). Markedsføringsloven sier for eksempel at reklame ikke skal stride med kjønnslikeverd, at den skal være tydelig presentert som markedsføring, være tydelig på om produktet eller tjenesten markedsfø-res i forbindelse med direkte eller indirekte sponsing (Forbrukertilsynet 2017). Det er også ulovlig å markedsføre alkohol, tobakk, uautori-serte pengespill eller andre ulovlige produkter eller tjenester i Norge. I tillegg er reklame for slankeprodukter og -tjenester, forbrukslån og kosmetisk kirurgi uegnet for barn under 18 år (Forbrukertilsynet 2018). Når det gjelder unge forbrukere skal det «vises særlig aktsomhet overfor barns påvirkelighet, manglende erfaring og naturlige godtroenhet» (Markedsføringsloven 2009 kapittel 4 §§19,20 og 21). Dette lovverket er imidlertid lite tilpasset den nye digitale medievir-keligheten og krevende å føre tilsyn med, noe vi kommer tilbake til nedenfor.
Norske myndigheter og befolkning, som har hatt god kjøpekraft, har vært i fortroppen når det gjelder å ta i bruk muligheter i den raske teknologiske utviklingen de siste 20 år (Storm-Mathisen og Slettemeås 2016). Særlig har opptaket av ny digital teknologi vært raskt og omfattende i barnefamiliene. Hjem med barn er i dag de mest medierike (Vaage 2017). De fleste barn i alderen 9–18 år har tilgang til in-ternett: Ni av ti unge bruker en eller flere so-siale medier og over 90 prosent har en egen smarttelefon (Medietilsynet 2018).
Selv om norsk lovgiving er relativt streng på markedsføringsområdet når det gjelder barn, så synes den lite tilpasset de behov barn har for beskyttelse i de nye datadrevne markedene.
Vi ser for eksempel at offentlig regulering og debatter fremdeles vektlegger direkte reklame og kjøp med penger, mens mindre oppmerk-somhet gis til de mer skjulte markedsførings- og betalingsformene. Personlig skreddersydd markedsføring, kommersiell «grooming» og betaling med brukerdata som valuta er ek-sempler på utbredte
markedsføringsstrate-gier i barns digitale hverdag som får mindre oppmerksomhet (Storm-Mathisen og Kjørstad 2015; Kjørstad, Brusdal og Ånestad 2010). En utfordring er også at det norske regelverket bare gjelder norske tilbydere, mens barnas digitalt oppkoplede liv foregår i et globalt in-ternettmarked som er vanskeligere å regulere (Datatilsynet 2015). Barn gis store muligheter til å gjøre personlige valg som digitale brukere, samtidig som deres demokratiske rettigheter til å delta og bli beskyttet som digitale borgere er svekket (Staksrud 2016). Ett dilemma er der-for at barns rett til deltakelse på sosiale medier foreløpig ikke synes godt balansert med deres rett til å bli beskyttet i det digitale markedet.
Det er snarere slik at ansvaret for beskyttelse i det digitale landskapet i stadig større grad er lagt til foreldre og barna selv, til aktører som har vansker med å ivareta dette.
GDPR og skreddersøm
Den nye Europeiske personvernforordningen (GDPR,) som kom i mai 2018, satte strengere krav til at tilbydere informerer brukere om innsamling og bruk av deres data og person-opplysninger. Selv om GDPR kan bidra til at brukere kan bli bedre informert, øker det ikke i vesentlig grad brukernes valgmuligheter fordi manglende samtykke ofte gjør at man ikke kan bruke tjenesten (Datatilsynet, 2019).
Seniorrådgiver i Datatilsynet, Laumann, sier i ett intervju til Barnevakten at GDPR styrker barns personvern på flere ulike måter (Munthe 2017): For det første anerkjennes et behov for å beskytte barns personopplysninger. For det andre pålegges tilbydere å gi informasjon på en måte som er lett tilgjengelig og forståelig for målgruppen. For det tredje skal personver-ninnstillinger bygges inn i apper og tjenester på en måte som gir mest personvern som stan-dardfunksjon. Det er likevel debatt om GDPR i tilstrekkelig grad er egnet som verktøy for å sikre barns rettigheter når det gjelder datainn-samling og den økende kommersielle påvirk-ningen over internett (Lupton og Williamson 2017; Datatilsynet 2018).
Norske barns engasjement på internett fra tidlig alder gjør det svært sannsynlig at deres digitale data blir samlet og brukt av plattformer og tredjeparter. Om dette er en risiko handler om hva dataene blir brukt til, og om voksne eller barn som gir samtykke er innforståtte med hva denne bruken innebærer. Undersøkelser viser at barn er opptatt av personvern, men mest i mellompersonlige relasjoner og at de i mindre grad er bevisste om sin relasjon til plattformer og institusjoner (Livingstone og Stoilova 2018).
Tilbydere vil på sin side gjerne fremheve at brukerdata benyttes til å forbedre tjenester, noe som kan være positivt for barns deltakelse og læring så vel som beskyttelse skreddersydd for deres alder. Men brukerdata kan også bru-kes på måter som gjør at barn i økende grad vil møte skreddersydd og personifisert markeds-føring og invitasjoner til utvidelser av apper og spill mot tidsbruk/persondata som beta-ling (Venger 2017; Kjørstad m.fl. 2017). Dette er tildekkede påvirknings- og betalingsformer som barn kan ha særlige vansker med å forstå, fordi de gjerne er mindre reflekterte og erfarne forbrukere enn voksne (Berg 2014). Man kan frykte at data som høstes om barn i dag, kan brukes til å lage diskriminerende tilbud og pris-systemer (Dulsrud og Alfnes 2018) de vil møte som voksne.