2002-2006

Fo r v a r i n g o g u t v i k l i n g e n f o r p e r i o d e n 2002-2006

A v f o r s k e r Be r i t Jo h n s e n o g j u r i s t Bi r g i t t e La n g s e t St o r v i k

In Norway, a new law on preventive detention took e ffe ct on Ja n u a ry 1, 2002. The purpose o f the law is to protect the p u b lic fro m offenders who are considered to be dangerous. In principle, there is no upper time limit to a sentence o f preventive detention. However, when the court sentences a person to preventive detention, it has to set a time fra m e which cannot exceed 21 years. The court can p ro lo n g the sentence at a later date i f it considers the convicted person s till too dangerous f o r release.

This study focuses on legal usage with respect to the new law on preventive detention. D u rin g the fo u r years since the law came into effect, the courts have passed 107 sentences ofpreventive detention. Six o f these sentences have been applied to women. The study shows that more sentences o f pre­

ventive detention have been passed than one sh ou ld expect. Preventive detention is p rim a rily used to pu n ish serious o ffen ces like m urder a n d sexually related crimes. So far, 31 persons have been released o r released on pa role fro m preventive detention. A ccordin g to current regulations, a person can be released on p a ro le fro m preventive detention when he o r she is no longer considered a danger to the public. In other words, persons serving preventive detention have to change during imprisonment. Legal pra ctice sometimes d iffe rs fro m the regulations in this matter, a n d some prisoners have been released on pa ro le based on a court ru lin g that the prison has nothing more to o ffe r them in terms o f possibilities f o r change.

So far, two persons have had their sentences prolonged by two years.’

Innledning

F o rv a rin g har eksistert som straffereaksjon i N org e siden 1. jan u ar 2002. Sær­

reaksjonen erstatter sik rin g i saker der dom felte ble ansett for å være tilre g n e lig i gjern ing søyeb likket.1 B akgrunnen fo r in n fø rin g av den nye straffen var at si­

kringsinstituttet under hele sin eksistens ble utsatt for sterk k ritik k . Dette gjaldt både i forhold t il innhold og regelverk.

A v de andre landene i Norden er det bare Danm ark som har en forvaringsord- ning som til en viss grad kan sammenlignes med den norske. N år det gjelder v ilk å r for å b li idøm t forvarin g er de norske og danske bestem m elsene ganske like. De anvendes im id le rtid forskjellig , mest sannsynlig ford i D anm ark har liv stid sstra ff som idøm m es i de mest alvorlige tilfellene.

’ T itle in English: Trends in the Use o f Preventive Detention 2002-2005. O rg in a l in Norwegian.

52 Berit Johnsen og Birgitte Langset Storvik

Forvaring er en tidsubestem t stra ff som har t il hensikt å beskytte sam funnet m ot de lovbryterne som b lir vurdert til å være de farligste. G ru n n v ilk å re t for å benytte reaksjonen er at en tidsbestem t s tra ff ikke anses tilstre k k e lig t il å verne sam funnet, jf. straffeloven § 39c. D et er sam funnsvernet som skal begrunne re­

aksjonen, ikke rettferdighetstankegangen. Dersom en ordinæ r fengselsstraff anses tilstrekkelig , kan det ikke forsvares å idøm m e lovbryteren den tilleggsbelastning en tidsubestem t s tra ff innebærer.

H istorikk

V eien frem t il dagens bestem m elser om sæ rreaksjoner har vært lang. Ingen en- dringer i straffeloven de siste tiår har tatt så lang tid og vært så om diskutert som denne (Slettan/Øie 1999). Straffelovrådet fik k allerede i 1957 i mandat å vurdere om den daværende sikring s- og forvaringsordningen burde endres, og første ut­

redning ble frem lagt i 1973.2 Forslaget møtte sterk k ritik k under høringen, og det ble derfor a ld ri frem m et noe lovforslag på bakgrunn av utredningen. A rb eid et med lovrevisjonen fortsatte, og i 1983 kom Straffelovkommisjonert med en delut- redning,3 som i stor grad støttet forslaget fra 1973. Også denne utredningen møtte t il dels sterk k ritik k . I 1985 ble det derfor oppnevnt et utvalg som skulle vurdere sæ rreaksjonene på nytt - Særreaksjonsutvalget. U tvalg e t avga sin utred ning i 1989.4 M e d utgangspunkt i denne, frem m et Justisdepartem entet endelig forslag til nye bestem m elser sommeren 1994.5 Pga. uenighet i forhold til særreaksjon for psykisk utviklingshem m ede, ble forslaget vedtatt i to omganger. Særreaksjonene om overføring t il tvungent psykisk helsevern og fo rv a rin g ble vedtatt i lov av 17.

januar 1997 nr. I l, 6 mens sæ rreaksjonen tvungen om sorg først ble vedtatt i lov av 15. ju n i 2001 nr. 64.7 Sam tidig ble det vedtatt endringer av forvaringsbestem ­ melsen. A lle endringene trådte i k raft 1. januar 2002.8

A n ta ll forvaringsdom m er

Per 21. mårs 2006 er det avsagt 107 forvaringsdom m er som på dette tidspunktet er rettskraftige. A v disse er 45 konverterte dom m er, det v il si sikringsdom m er som ik k e var avsluttet per 1. januar 2002, og som av retten er b litt om gjort t il forvaringsdom m er.

K onvertering kan skje etter begjæ ring av dom felte selv e lle r av påtalem yn- digheten, avhengig av om sikrin g stiltake t var iverksatt eller ikke, jf. overgangs­

reglene.9 Flere sikringsdøm te har benyttet seg av denne m uligheten med håp om eventuell in n s tillin g av sik rin g stilta k e t e lle r en m ildere forvaringsdom . H vis statsadvokaten mener at særreaksjon fortsatt er nødvendig etter at sikringstiden utløper, må saken uansett bringes inn for retten for om gjøring.

Frem deles er det 15 personer som per 21. m ars 2006 gjen n om fører en si- kringsdom . Fem sitter i fengsel, mens 10 er under tils y n av friom sorg en. For noen er det varslet konverteringssak med påstand om idøm m else av forvaring.

V i fin n er flere tilfe lle r der konverteringsspørsm ålet ikke er avklart når lengste- tiden for sikring en er nådd. Den sikringsdøm te er da i prinsippet å betrakte som løslatt, men siden hverken den sikringsdøm te seiv eller krim inalom sorgen vet om statsadvokaten v il reise tilta le om konvertering, oppstår det et slags ” vakuum av uvisshet” . Dette er uheldig, noe som også kom m enteres i dommene.

Tabell 1. A n ta ll avsagte forvaringsdom m er p e r å r fo rd e lt etter om de er nye eller koverterte.

D o m a v s a g t T o t a l t A n t a l l n y e f o r v a r i n g s d o m m e r A n t a l l k o n v e r t e r t e d o m m e r

2 0 0 2 2 2 15 7

2003 38 17 21

2004 21 10 11

2005 24 19 5

2006 pr. 21. mårs 2 1 1

T o t a l t 107 62 4 5

V i kan ikke regne med sæ rlig mange flere konverteringsdom m er. M e d tanke på hvor mange som v il b li dømt t il forvaring i tiden fremover, er det mest interessante i denne tabellen antall nye forvaringsdom m er (ikke-konverterte) som er avsagt hvert år. Den mest naturlige sam m enligningskilden er antall deldom m er10 som ble avsagt per år i sikrin g sin stitu ttet. V i har tatt utgangspunkt i perioden 1992 t il 2001 hvor det ble avsagt fra 18 t il 43 deldom m er per år.11 V i ser at å rlig antall nye forvaringsdom m er t il og med 2005 lig ger i underkant av eller såvidt over det laveste antall deldom m er som ble avsagt i de siste ti årene sikringen eksisterte.

Dom stol

D e fleste, nærmere bestemt 60, av forvaringsdom m ene er endelig avgjort i tingret­

ten. Tre ttisyv saker er avgjort i lagm annsretten, mens ti av forvaringsdom m ene er avgjort i Høyesterett. D et viser seg at det er de mest alvorlig e sakene som be­

handles av flere instanser. Seks av dommene som er avgjort i Høyesterett, gjelder drap. V i ser også at mens tre av fire konverteringsdom m er er avgjort i tingretten, er over halvparten av nye forvaringsdom m er (ikke-konverterte) avgjort i høyere instanser. Bare én av de ti høyesterettsdommene som har endt med forvaring, har vært en konverterings sak.

54 Berit Johnsen og Birgitte Langset Storvik

Hvem er de forvaringsdøm te?

Kjønn

A v de 106 forvaringsdøm te er 100 menn og seks kvinner (én mann har b litt døm t til forvaring to ganger). For de 69 personene som per 21. mårs 2006 gjennom fører fo rv a rin g sstra ff i fengsel, er kvinneandelen 5,8 prosent. Kvinneandelen generelt blant innsatte denne datoen er 5,3 prosent.12

Før innføringen av forvaringsstraffen vurderte departementet om kvinnelige forvaringsdøm te sku lle gjennom føre straffen på Ila sammen med m annlige for­

varingsdøm te. Ila ble opprettet som forvaringsanstalt etter at den såkalte ” Gråso- neanstalten” ble lagt på is.131 forarbeidene ble det im id le rtid uttalt at kvinnelig e forvaringsdøm te i første omgang skulle få et eget tilb ud på Bredtveit kvinnefeng- sel, fordi man antok at andelen kvinnelige forvaringsdøm te v ille bli lav i den første perioden etter bestemmelsens inntreden. Føringene sier im idlertid at dette tilbudet bare skal bestå in n til de kvinnelig e forvaringsdøm te ” .. .utgjør et antall som gjør det hensiktsm essig med en kvinneavdeling på Ila”.141 senere tid har dette antallet b litt oppgitt til å være fem .15 Bredtveit har en periode hatt fem forvaringsdøm te, men er nå nede i fire.

A ld er

G jennom snittsalderen på de forvaringsdøm te er 41 år. Den eldste er 68 år, mens den yngste er 22 år. A ld e re n på de forvaringsdøm te har flyttet seg noe oppover siden forrige undersøkelse i 2003 (Johnsen, 2003a), og i dag finner v i flest forva­

ringsdøm te i aldersgruppen 40- 49 år. D et virker som om dom stolene er tilbake- holdne med å idøm m e forholdsvis unge personer forvaring. En Høyesterettsdom stadfester dette i en konverteringssak hvor tiltalte ikke ble døm t til forvaring blant annet på grunn av sin unge alder (20 år).16

Statsborgerskap

96 av de forvaringsdøm te er norske statsborgere. F ire er fra andre nordiske land, mens seks er fra land utenfor Norden. To av de nordiske statsborgerne er overført til fortsatt straffegjennom føring i sine respektive hjemland. A v de forvaringsdøm te som per 21. mårs 2006 sitter i norske fengsler, er 11,5 prosent utenlandske stats­

borgere. Dette ligger under den prosentvise andelen av utenlandske statsborgere i fangebefolkningen for ø v rig denne datoen som er på ca. 16,6 prosent.

Type lovbrudd

For å b li dømt til forvaring må lovbryteren ha begått eller forsøkt å begå en förbry­

telse som har krenket andres liv, helse eller frih e t - vårt sam funns fundam entale rettsgoder.17 Eksem pler på slike förbrytelser kan være drap, vold, seksualforbry-

F o rv a rin g og utviklingen f o r perioden 2002-2006

teiser, ildspåsettelse, trusler og ran. V in n in g sforb ryte lser fa lle r utenfor. N arkoti- kaforbrytelser v il h eller ikke fa lle in n under forvaringens anvendelsesom råde, selv om dette indirekte kan sies å krenke andres helse.18

Hovedlovbrudd

De aller fleste som b iir dømt til forvaring har overtrådt flere bestemmelser i straf­

feloven. V i har registrert ” hovedlovbruddet”, det v il si det lovbruddet som anses som det mest alvorlige. Ut fra tabeli to ser vi at de lovbruddene som først og fremst fører til forvaring, er drap og seksualforbrytelser. Flere av seksualforbrytelsene om fatter både voldtekt og sedelighet. N år det gjelder drap v il v i poengtere at det totale antallet på 33 inkluderer både drap og drapsforsøk. Hovedlovbruddet som forekom m er mest hos kvin n en e (tre av seks) er legem sbeskadigelse. Ingen av kvinnene er døm t for seksualforbrytelser.

Tabeli 2. A n ta ll forvaringsdom m er fo rd e lt etter type lovbrudd.

T y p e l o v b r u d d A n t a l l

Drap 33

Sedelighet 24

Voldtekt 24

Legemsbeskadigelse 9

Brannstiftelse 4

Trusler 5

Ran 5

Skadeverk 3

T o t a l 107

Sam m enligner v i hovedlovbruddene 1 konverteringsdom m ene med de nye forva­

ringsdommene (ikke-konverterte) ser v i at fordelingen er svært lik . Så langt er det i a ll hovedsak de samme lovbruddene som fører til forvarin g som i sin tid førte t il sikrin g . D et var også dette man forutså på Ila (Ila fengsel og sikrin g san stalt 2001, Johnsen 2003b).

A lvo rlig eller mindre a lv o rlig forbrytelse

Bestem m elsen om forvaring s k ille r m ellom alvorlige forbrytelser (§ 39c nr. 1) og mindre alvorlige forbrytelser (§ 39c nr. 2). V ilk å re n e er strengere for å b li døm t etter nr. 2. H vor grensen trekkes m ellom de to alternativene beror på domstolenes skjønn og u tv ik lin g i praksis.19

56 Berit Johnsen og Birgitte Langset Storvik

101 av forvaringsdom m ene er idøm t på g ru n n lag av a lvorlig e förb rytelser (nr. 1), mens seks gjelder m indre alvorlige förbrytelser (nr. 2). Forvaringsdom m er etter nr. 2 er avsagt i saker som har om handlet skadeverk, legem sbeskadigelse,20 sedelighet,21 trusler og ran.

A lle som er idøm t forvaring etter nr. 2 har tidligere begått eller forsøkt å begå liknende alvorligere forhold. Dette stilles også som vilkår, mens det ikke er et v ilkår for nr. 1. Etter loven slik den ble vedtatt i 1997, kunne en person ikke b li døm t til forvaring uten at han eller hun tidligere hadde begått eller forsøkt å begå en förbry­

telse som rammes av bestemmelsen. Dette vedtaket var i tråd med anbefalingene i forarbeidene. Departem entet foreslo im id le rtid rett fø r Stortinget sk u lle vedta ikrafttredelsen av særreaksjonene, at forvaring kunne idømmes på grunnlag av ett lovbrudd. D e mente at enkelte lovbrytere allerede etter å ha begått én alvorlig för­

brytelse hadde vist en så farlig atferd at det av hensyn til beskyttelsen av samfunnet måtte kunne reageres med forvaring dersom tidsbestemt stra ff ikke ble ansett som tilstrekkelig.22 Departementet erkjente at en slik lovendring v ille føre til noen flere forvaringsdøm te, men at det ikke innebar noen utvidelse av anvendelsesområdet for daværende regler om sikring av tilregnelige lovbrytere. Det er til nå 22 personer som er dømt til forvaring etter nr. 1 uten at de tidligere har vært domfelt.

Farevurderinger

Farevurderingen er det mest om diskuterte punktet i spørsm ålet om idøm m else av forvaring. Ved alvorlig e förbrytelser (nr. 1) må det foreligge en ” næ rliggende fare” for at vedkom m ende igjen v il begå en a lv o rlig förbrytelse som nevnt i be­

stem m elsen om forvaring. D ette innebæ rer at faren må være ” k v a lifise rt og på dom stidspunktet vurderes som reell”.23 Ved m indre alvorlige förbrytelser (nr. 2) er kravet skjerpet ved at faren for tilbakefall må være ”sæ rlig nærliggende”, og det må være ”nær sammenheng m ellom den tidligere og den nå begåtte förbrytelsen”.

D et er van skelig å vurdere om det fo re lig g e r en fare fo r tilb a k e fa ll på det tidspunktet dommen skal avsies. Likeled es er det vanskelig å vurdere hvor lenge tilta lte v il måtte anses som farlig . Selv om man prøver å standardisere farevur­

deringene, v il de uansett være gjenstand for u lik e grader av skjønn. M om enter som tillegges vekt er blant annet alvorlighetsgraden av lovbruddet som er begått, lovbryterens sosiale tilhørighet, forhold til rusm idler og seksualitet samt den psy­

kiske helsetilstand. I tille g g understrekes det i nr. 1 at det sæ rlig skal legges vekt på eventuelle tid lig ere begåtte lovbrudd som kunne m edført forvaring.

D et er retten som avgjør i hvilken grad det forelig ger fare for tilb a k e fa ll og utm åler straffen ut fra det. En sikringsdom förutsatte uttalelser fra psykiatrisk sak- kyndige t il dette form ålet. B ru k av rettspsykiatriske undersøkeiser har vært et av de mest om stridte områdene i utarbeidelsen av bestemmelsene om særreaksjonene.

Spesielt har diskusjonen dreid seg om psykiatriske vurderinger av tilregnelige lovo- vertredere, det v il si de som kan bli idømt forvaring. Hverken Straffelovrådet eller Sær- reaksjonsutvalget gikk inn for at det måtte foreligge en rettspsykiatrisk erklæring for å kunne idømme forvaring. Særreaksjonsutvalget v ille gå lenger enn Straffelovrådet i å redusere psykiatriens medvirkning. De mente at prediksjon av gjentakelsesfare først og fremst måtte bedømmes på grunnlag av objektive omstendigheter som tidligere åtferd og krim inalitet, aktuell krim inalitet osv., og at psykiaterne derfor ikke hadde bedre forutsetninger enn påtalemyndighet og domstoler for å vurdere tilbakefallsfaren.24

I den endelige bestem m elsen om forvarin g er psykiatriens m ed virkning yt- terligere redusert. K ravet er at det skal foretas en personundersøkelse u tfø rt av friom sorgen, men at denne kan erstattes av en rettspsykiatrisk undersøkelse.25 Praksis så langt viser at syv forvaringsdom m er er avsagt hvor det kun forelå per­

sonundersøkelse. A v de 98 sakene det foreligger rettspsykiatriske uttalelser, er det flere hvor det også foreligger en personundersøkelse. To konverteringsdom m er er avsagt uten at det ble foretatt hverken en personundersøkelse eller rettspsykiatrisk undersøkelse i forbindelse med dommen.

I tille g g ser v i at det i 30 av 37 lagm annsrettsdom m er ble benyttet to e lle r flere sakkyndige. B ru k av mer enn én psykiatrisk sakkyndig er også tilfe lle i de a lle r fleste tingrettsdom m ene.26 Loven s tille r ikke krav om at det skal være flere sakkyndige i samme sak.27 R iksadvokaten antar im id le rtid at de sakene der på- talem yndigheten mener det bør brukes psykiatrisk sakkyndige norm alt sett er så kom pliserte at det bør oppnevnes to.28 Like led es anbefaler den rettsm edisinske kom m isjon at det a lltid brukes to sakkyndige. Disses råd synes å b li fu lg t i de aller fleste saker som angår forvaring.

U t fra dette er det tydelig at forarbeidenes antakelser om at bruken av rettspsy­

kiatrisk sakkyndige v ille b li betydelig redusert, så langt ikke er tilfelle.29 Sakkyndige b lir brukt nesten like mye som under sikringsinstituttet (se også N ilso n 2005).

Rettspsykiaternes vurderinger b lir m er eller m indre u tfø rlig referert i dom ­ men, og ut fra dette sk u lle det være rim e lig å anta at de b lir tatt hensyn t il når endelig dom avsies. I hvilken g ra d de b lir vektlagt er det im id le rtid vanskelig å si noe om, noe som også understøttes av N ilso n (2005) som har foretatt en nærmere analyse av dette forholdet.

Forvaringsbestem m elsen er en ” kan-regel”, jf. straffeloven § 39 c. Det betyr at det er opp t il retten å avgjøre om forvaring skal idøm m es dersom vilkårene er oppfylt. R ieber-M ohn (2003) hevder at denne friheten har en begrenset realitet.

Han mener at vilkårene for forvaring er utform et s lik at når disse er oppfylt, tilsie r norm alt v ik tig e sam funnsm essige hensyn at forvaring idømmes. Høyesterett har også uttalt at i de fleste tilfellen e der vilkårene ellers er t il stede, v il det neppe være grunnlag for å unnlate å idøm m e forvaring.30

58 B erit Johnsen og Birgitte Langset Storvik

Tidsram m e og minstetid

Seiv om forvaring er en tidsubestem t straff, fastsetter retten a lltid en tidsramme som va n lig vis ikke bør overstige 15 år og ikke kan overstige 21 år. Betydningen av tidsram m en er i første rekke at a ll løslatelse fø r utløpet av denne skal skje på prøve. Tidsram m en utgjør også en rettssikkerhetsgaranti ved at reaksjonen v il opphøre hvis påtalemyndigheten ikke innen tre måneder før forvaringstidens utløp reiser sak for retten om forlengelse. Høyesterett har uttalt at tidsram m en også kan ha en sym bolsk og psykologisk v irkn in g overfor allm ennheten, for den dømte selv og for en dom stol som senere skal avgjøre saken om prøveløslatelse.31

Retten fastsetter i de fleste forvaringsdom m ene også en minstetid, som ikke kan overstige ti år. M instetiden har betydning for når den forvaringsdøm te tid lig st kan b li prøveløslatt. Fastsetter retten ikke m instetid, kan dom felte søke om prø­

veløslatelse ett år etter at forvaringsdom m en er rettskraftig. M in stetid skal i første rekke fastsettes når hendeisens grovhet og omstendighetene ellers tilsie r at det kan virke støtende på den allm enne rettsfølelse om prøveløslatelse skjer kort tid etter forgåelsen.32 Høyesterett har uttalt at fastsettelse av m instetid kan være hensikts- messig i forhold t il innsattes rehabilitering. De har im id le rtid understreket at for­

varing ikke skal begrunnes ut ifra den enkeltes utbytte av gjennom føringen.33 Den politiske behandlingen av særreaksjonene m edførte en utvidelse av både tidsrammen og m instetiden utover det som opprinnelig ble foreslått i forarbeidene.

Både Straffelovrådet og Sæ rreaksjonsutvalget foreslo i sine in n stillin g e r at tid s­

ram m en sk u lle være m aksim alt 15 år. Like le d e s mente de at m instetiden ikke måtte overskride fem år. Da Justiskom iteen i desember 1996 drøftet Justisdepar­

tementets endelige forslag t il nye bestem m elser, ble det et p o litisk fle rta ll for å heve grensen for både tidsram m e og m instetid. Begrunnelsen var at ”en dom på forvarin g ikke kunne være kortere enn den tiden en annen som b iir døm t for en tilsvarende forbrytelse må sone i fengsel fø r prøveløslatelse kan skje”.34

Tidsrammen

Ser vi på statistikken over tidsram m en finner vi følgende:

Tabeli 3. A n ta ll forvaringsdom m er fo rd e lt etter lengden av tidsrammen.

T id sra m m en * A n t a ll d om m er

1 - 5 år 48

6 - 8 år 25

9 - 1 5 år 25

1 6 -21 år 9

* V i g jør oppmerksom på at tidsrammen alltid settes som et eksakt tall, for eksempel tre år.

I tabellen har v i gruppert alle dommene innunder bestemte tidsspenn.

A v tabellen ser v i at 48 dom m er har tidsram m er på under fem år. D et er i denne kategorien v i fin n er de fleste konverteringsdom m ene. A v de 48 er hele 29 konverteringsdommer. Konverteringsdom m er med lav tidsramme er ofte b litt målt ut fra hvor lenge det er igjen av sikringen.

N år det gjelder av tidsram m en har Høyesterett uttalt at det ikke kan være rik ­ tig å prøve å komme frem til noe bestemt forhold m ellom tidsram m e og alternativ fengselsstraff som skal gjelde generelt. Forholdstallet bør kunne variere, der det også kan ha betydning om det er snakk om en kort eller en sæ rlig lang alternativ fen gselsstraff.35 V å r gjennom gang av dom m ene v ise r im id le rtid at flere dom- mere ser hen t il hva straffeutm ålingen for ordinæ r fe n g se lsstra ff v ille ha vært fo r den aktu elle forbrytelsen seiv om det er hensynet t il sam funnsvernet som skal bestemme tidsram m en. En gjennom gang av Høyesterettsdom m ene viser at tidsram m ene i alle tilfe lle n e utenom ett,36 er i sam svar med, eller lig ger litt høy- ere enn alternativ fengselsstraff. V i antar at denne tendensen g jen speiler seg i underinstansenes avgjørelser.

D ette kom m er også t il uttrykk i forhold til h v ilk e lovbrudd v i fin n e r i de to laveste kategoriene. A lle forvaringsdom m ene på skadeverk og legemsbeskadigelse har tidsram m er opp t il fem år. Dom m ene på både trusler og ran har tidsram m er fra tre t il åtte år. De a lle r fleste sedelighetsdom m ene har tidsram m er fra to til åtte år, mens hovedtyngden av voldtektsdom m er lig ger noe over med tidsram m er fra fem til ti år.

D et er 25 dom m er som har en tidsram m e fra ni t il 15 år. D isse er stort sett ila g t for drap, men også fo r voldtekt. Tidsram m er utover ” bør-grensen” på 15 år er g itt i n i tilfe lle r. A lle disse gjelder drap. M in stetid en er for sam tlige satt t il ti år. D et er altså ni dommer som sprenger grensene for hva Straffelovrådet og Sær- reaksjonskom m isjonen foreslo som grenser på både tidsram m e og m instetid. I to av disse dommene er det heller ikke bevist at lovbryteren tidligere har begått eller forsøkt å begå alvorlig krim inalitet. Etter det opprinnelige lovvedtaket kunne ikke de b litt døm t t il forvaring.

M instetid

Lengden på m instetiden skal settes m ed utgangspunkt i et anslag over når prø- veløslatelse etter en tidsbestem t fengselsstraff kunne skjedd.37 En gjennom gang av høyesterettsdom m ene vise r at praksis er i sam svar med dette. D et er rim e lig å anta at også underinstansene forholder seg t il dette. M in ste tid er fastsatt i 68 av forvaringsdom m ene. Lengden strekker seg fra ett t il ti år. I 13 av dommene er det satt en m instetid på ti år (lovens høyeste). A lle disse sakene gjelder drap. I de fleste voldtekt- og sedelighetssaker hvor det er satt m instetid, er den satt m ellom to og fire år.

60 Berit Johnsen og Birgitte Långset Storvik

I 39 dommer har domstolen ikke satt noen minstetid. Hele 35 gjelder konverte- ringsdommer. Grunnen til at så mange konverteringdommer er avsagt uten minstetid, må være at domfelte i disse tilfellene har gjennomført to tredjedeler av hva en alterna­

tiv fengselsstraff v ille vært. Tidspunktet for prøveløslatelse er derfor allerede inne.

Innhold i forvaringsstraffen

I tille g g t il at fo rv a rin g skal være en reaksjon på en alle red e begått fö rb ry ­ telse, skal den også være et m id del fo r å h in d re lig nende fö rb ry te lse r i frem - tiden. D ette o p p fy lle s på to måter. F o r det første h in d re r fengslingen lovbry- teren i å begå nye lovbrudd. Fo r det andre b lir det under gjen n om førin g en av forvaringsdom m en fokusert på endring. I forarbeidene legges det t il g runn at forvaringsdom m er skal ha et annet in n h o ld enn v a n lig fengselsstraff. D et stil- les også krav t il tv e rrfa g lig be h an d ling sin n sats og h øy b em anningsfaktor.38 M a n har på begge forvaringsanstaltene - Ila og B redtveit - lagt mye arbeid i å u tv ik le og tilrettelegge et tilb u d for de forvaringsdøm te. M etoder som benyttes er blant annet m iljøarbeid/terapi, program virksom het, sam talegrupper, skole/ut- danning, arbeidstrening, fritid saktivitete r og in d iv id u e ll behandling. Dette er en blanding av tradisjonelle virkem idler i straffegjennom føringen s lik som skole/ut- danning og arbeid, og mer sp esifikke tilrettelagte tilb u d for de forvaringsdøm te slik som en del påvirkningsprogram m er, samtalegrupper og individuell behandling (Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt 2002).

Løslatelse og forlengelser

Lø slatelse fra fo rv a rin g skal skje når vedkom m ende ik k e lenger utgjør en fare for sam funnet. I følge kom m entarer t il fö rsk rifte n om fo rv a rin g er det endring som skal til for at den forvaringsdøm te skal kunne b li løslatt.39 Seiv om fengslene arbeider grundig med å dokum entere endring, ser v i at sakkyndigevurderinger i stor grad også trekkes in n i spørsm ålet om løslatelse, seiv om loven ikke krever dette. Uansett er det ikke t il å kom m e bort fra at skjønn s p ille r en ro lle ved fa- revurderingene også i spørsm ålet om løslatelse.

Løslatelse fø r förvaringstidens utløp (tidsram m en) skal skje på prøve. P rø ­ veløslatelse kan innvilges av krim inalom sorgen hvis innsatte krever seg prøveløs- latt og påtalem yndigheten og krim inalom sorgen er enige om at det er försvarlig å prøveløslate vedkommende. E r det uenighet i spørsmålet, kan dom felte forlange å få prøvet saken for retten. B lir prøveløslatelsen avslått av retten, har han/hun krav på å få prøvet saken på ny ett år etter at denne dommen er rettskraftig.40

V ed prøveløslatelse fra fo rv a rin g b lir det fastsatt en prøvetid fra ett t il fem år.41 I prøvetiden kan det settes v ilk å r som ved betinget dom ,42 fo r eksem pel krav om bestemt oppholdssted, alkohoL/rusforbud, gjennom føring av behandling

e lle r institusjonsopphold. M ø te p lik t for friom sorgen kan settes som v ilk å r ved prøveløslatelse fra retten, og skal settes som v ilk å r ved prøveløslatelse av krim i- nalom sorgen.43 Så langt v i har kla rt å ta rede på, har sam tlige prøveløslatte h ittil fått opp følging av friom sorgen.44

V i ser allerede nå at en rekke forvaringsdøm te har fått prøvet saken om prø­

veløslatelse. V i vet også at det v il b li et stort antall slike saker i nær frem tid, fordi det er mange som snart har oppnådd tidspunkt fo r m u lig prøveløslatelse. Dette gjelder ikke m inst de med konverteringsdom hvor retten ikke har satt m instetid.

Per 21. mars 2006 var det 24 prøveløslatte fra forvaring. E n person har vart prø- veløsladt og satt på dette tidspunkt i varetekt i påvente av dom på gjeninnsettelse til forvaring, på grunn av gjentalte brudd på v ilk å r i prøvetiden. På samme tid s­

punkt var det sju løslatte. Seks av de sju har vært prøveløslatt fø r de ble endelig løslatt, og a lle ble løslatt ved tidsram m ens utløp. En forvaringsdøm t g ik k ikke veien om prøveløslatelse, men ble løslatt ved sikringens utløp.

Ser v i nærmere på de 31 som er e lle r har væ rt prøveløslatt, var 13 under si­

k rin g i frih et da spørsm ålet om om gjøring t il forvarin g kom opp for retten. A lle disse ble um iddelbart prøveløslatt i konverteringsdommen. Det samme gjaldt seks sikringsdøinte som satt fengslet da konverteringssaken kom opp for retten. Seks forvaringsdøm te har blitt prøveløslatt fra fengsel av krim inalom sorgen, mens seks andre har b litt prøveløslatt av retten. D et er ikke vanskelig å fo restille seg at k r i­

m inalom sorgen er restriktive i spørsm ål om prøveløslatelse. De føler nok et større ansvar enn retten for at den prøveløslatte ikke skal begå nye lovbrudd.

N å r tidsram m en utløper, kan lovbryteren vurderes på nytt av retten. H v is dom stolen konkluderer med at gjentakelsesfaren frem deles er t il stede, kan tid s­

ram m en forlenges med in n til fem år om gangen. D enne adgangen ble også ut- videt ved Justiskom iteens behandling av særreaksjonene.45 Straffelovrådet g ik k inn for tre års forlengelse, mens Sæ rreaksjonsutvalgets forslag var at forlengelse bare kunne skje med to år om gangen.46 D et er ingen øvre grense for hvor mange ganger dom stolen kan forlenge tidsram m en. To personer har h ittil fått forlenget forvaringsdom m en, begge med to år.47

Forvaring så langt, noen problem stillinger og mulige fremtidstendenser Det er gjort få forsøk på å estim ere om fanget av fo rv a rin g i forarbeidene, mest sannsynlig fordi dette har vært vanskelig å beregne.48 Under forarbeidene var man ganske sikker på at antallet v ille b li m indre enn deldom m ene under sik rin g sin ­ stituttet.49 A t man per 21. mars 2006 har 107 rettskraftige forvaringsdom m er, er nok likevel over det man så for seg fø r loven trådte i kraft. D et er flere årsaker t il dette, blant annet er det mange konverteringsdom m en Sett i forhold til de to p o li­

tiske endringene mot slutten av revideringsprosessen - m uligheten fo r å idøm m e

62 B erit Johnsen og Birgitte Langset Storvik

forvaring på grunnlag av én alvorlig forbrytelse og utvidelse av tidsram m en - har også disse helt klart m edført en utvidet bruk av forvaringsordningen enn det man opprinnelig tenkte. V i v il nevne at det er interessant i seg seiv at v i fik k disse store endringene uten noen form for diskusjoner utenfor den politiske behandlingen helt på tampen av en nesten 50 år lang og til tider storm fu ll revideringsprosess.

M a n visste at m uligheten for å idøm m e forvaring på grunnlag av én alvorlig forbrytelse v ille føre til at noen flere kunne b li dømt. Så langt utgjør slike saker 21 prosent av det totale antallet forvaringsdøm te. Denne prosentandelen er nesten den samme som statistikkoversikten for 2003 viste (se Johnsen. 2003a). Det skal b li interessant å se om den v il holde seg på dette nivået fremover.

I hvilken grad man så for seg en økning av antall forvaringsdøm te på grunn­

lag av utvidelsen av tidsram m en er uvisst. M e d bakgrunn i v ilk å re t om at ” N år en tidsbestem t s tra ff ikke anses tilstrekkelig for å verne sam funnet” mente Sær- reaksjonsutvalget på p rin s ip ie lt g ru n n la g at forvarin g e ns anvendelsesom råde fortrin n sv is burde være i saker hvor alternativet var en kortere eller m ellom lang tidsbestem t fengselsstraff. I tilfe lte r der den tidsbestem te alternative fengsels­

straffen v ille være av lang varighet, v ille den g i tils tre k k e lig sam funnsvern.50 H v is tidsram m en på 15 år fik k bestå, v ille påtalem yndigheten mest sannsynlig væ rt tilbakeholden med å påstå fo rv a rin g fo r de mest alvo rlig e lovbruddene.51 Uten de to politiske endringene v ille antall forvaringsdom m er vært redusert med litt over en fjerdedel.

Det høye antallet forvaringsdøm te har m edført at Ila er i ferd med å gå utover det antallet på 60 forvaringspiasser som anstalten ble bedt om å opprette. D et ble im id lertid tatt forbehold om at det kunne b li nødvendig å øke kapasiteten på sikt.

A t behovet for flere piasser allerede sku lle oppstå fø r det var gått fire år, var nok raskere enn antatt. På grunn av at det er b litt avsagt en god del konverterings­

dommer hvor m instetiden er satt lavt eller hvor det ikke er satt noen m instetid, er det im id lertid rim elig å anta at det bl ir en god del prøveløslatelser i tiden fremover.

Dette kan igjen m edføre store utfordringer fo r friom sorgen. På den annen side er det forholdsvis mange som har fått lange tidsram m er og lang m instetid, og som v il b li værende i fengsel ganske lenge.

Et annet spørsmål når det gjelder kapasitet er om antallet forvaringsdømte fengs­

lede kvinner noen gang v il overstige grensen på fem. Dette er høyst usikkert. H vis det totale antallet fengslede forvaringsdøm te øker ytterligere, og hvis prosentandelen kvinner holder seg på mellom fem og seks prosent, går man over grensen. N å viser det seg im idlertid at det var stor variasjon på antall fengslede kvinnelige sikringsdøm te i de siste ti årene av sikringsinstituttet. På det minste var det to, og på det meste var det sju.52 Spørsmålet er om det v il bli like stor variasjon i antall forvaringsdømte kvinner.

Uavhengig av hvor mange fengslede forvaringsdøm te kvinner det v il b li i fremtiden,

må kvinnene få gjennom føre straffen i det fengselet som har det best tilrettelagte tilbudet for denne gruppen. Etter vår oppfatning v il dette være Bredtveit som har lang erfaring med kvinnelige sikringsdømte. Etter hvert har de også opparbeidet kunnskap og erfaring om kvinnelige forvaringsdøm te, ikke m inst i forhold til hvordan de skal skreddersy løsninger som møter de forvaringsdøm te kvinnenes behov.

N å r det gjelder type forbrytelser, har v i konstatert at det i a ll hovedsak er alvorlig e forbrytelser som m edfører forvaring. S lik v il det også antakeligvis b li i frem over. Rettspraksis v il etter hvert trekke grensen fo r h v ilk e typer lovbrudd som fa lle r innunder forvaringsbestem m elsen. Seiv om rettspraksis så langt viser at forvaring i overveiende grad brukes overfor de samme lovbruddene som i sin tid m edførte sik rin g , ser v i nå at bestem m elsen søkes prøvd overfor lovbrytere som påtalem yndigheten mener tilh ø re r såkalte organiserte k rim in e lle nettverk.

Den 10. mars 2006 ble fire personer idøm t forvaring i den såkalte N O K AS-saken.53 Samtlige har anket dommen til lagmannsretten. Dersom disse forvaringsdom m ene b lir stående, v il v i få en helt ny kategori forvaringsdøm te. Dette v il s tille k rim i- nalom sorgen overfor nye utfordring er, spesielt med tanke på å tilre tteleg g e et in n h o ld som kan im øtekom m e det behovet man m ener de har fo r endring, og i forhold t il sikkerhet.

Et av de mest interessante forholdene å følge videre i forvaringsordningen er bru­

ken av rettspsykiatrisk sakkyndige. V il omfanget holde seg på det nivået som er i dag, eller v il flere forvaringsdom m er b li avsagt på grunnlag av kun personundersøkelser?

Likeledes, v il praksisen med å opprette rettspsykiatrisk sakkyndige ved prøveløs- latelser befeste seg? Et spørsmål som melder seg i denne sammenhengen er hvorfor sakkyndige brukes i nesten lik e stor grad som under sikringsinstituttet? E r det av

”gammel vane”, ” for sikkerhets skyld”, ” legitim ering”, eller er det andre momenter som sp iller inn? N år v i ikke vet i hvilken grad retten tar hensyn til de sakkyndiges uttalelser når dom skal avsies, er disse spørsmålene svært relevante. Så langt kan det konkluderes med at man ikke har fått de kostnadsmessige innsparingene som det i forarbeidene ble forventet at m indre bruk av sakkyndige v ille føre til.

H ar v i in n fø rt liv stid sstra ff? Ja, i prinsippet har v i det fo rd i det ikke er noen grenser for hvor mange ganger tidsram m en kan forlenges. Om v i i realiteten har gjort det, v il praksisen i prøveløslatelsesspørsm ålene avgjøre. Tar v i utgangspunkt i noen av de rettspsykiatriske erklæ ringene, ser v i at endringspotensialet spesielt for en del av de forvaringsdøm te som ligger høyt i alder, forutses som lite (se også Johnsen 2003a). H vis dette legges til grunn, og hvis endring skal være kriteriet for prøveløslatelse - noe krim inalom sorgen setter som v ilk å r - kan vi regne med at en del forvaringsdøm te v il fo rb li i fengsel livet ut. V i skal im id le rtid være k la r over at uttalelser om både endringspotensial og om endring har funnet sted inneholder u lik grad av skjønn, og det kan tenkes at man tar feil.

64 Berit Johnsen og Birgitte Langset Storvik

Det kan også spørres om domfelte innenfor murene har m ulighet til å oppnå den grad av endring som skal til for å kunne mestre en tilvæ relse i frihet. Retten fastslår i flere av prøveløslatelsessakene der krim inalom sorgen har gått im ot løslatelse, at dom felte fremdeles har mer å hente på personlighetsm essig vekst og m odning. Ret­

ten har lik e v e l besluttet løslatelse idet de m ener at innsatte har fått den optim ale nytten av det som kan tilb ys innenfor fengselssystem et. Prøveløslatelse med tett oppfølging v il etter rettens oppfatning gi bedre forutsetninger for fortsatt endring, slik at dom felte etter hvert v il mestre tilvæ relsen i frihet på en bedre måte.

E t annet spørsm ål som reiser seg vedrørende prøveløslatelse er: H va g jø r v i med utenlandske statsborgere som b lir døm t til forvaring? V il de b li prøveløslatt i Norge, eller v il de b li utvist når de har nådd m instetiden - eller kanskje tidsrammen - uavhengig av om de frem deles b lir ansett som ”farlige” ? Likeledes kan v i spørre:

H va med utenlandske statsborgere som b lir overført til fortsatt gjennom føring av straffen i sine respektive hjemland? Den norske forvaringsordningen eksisterer ikke i samme form i noe annet land. B lir de overført til van lig straffegjennom føring i fengsel, v il hensikten med å idømme dem forvaring i Norge falle bort.

Ennå har ikke dom stolene behandlet noen saker om overføring av en person idøm t tvungent psykisk helsevern til en forvaringsanstalt (se fotnote én). N år en s lik sak eventuelt kom m er, v il den tro lig b li m øtt med stor interesse. D et har på forhånd vært diskutert om denne bestem m elsen som g ir anledning t il å fengsle personer som på handlingstidspunktet er vurdert til å være skyldfrie, er i strid med D en europeiske m enneskerettighetskonvensjonen.54 A t en s lik sak v il gå helt til Menneskerettighetsdom stolen, kan v i ikke se bort fra.

På bakgrunn av foreliggende praksis v il v i anta at de mest alvorlige sakene v il b li anket og avgjort i høyere rettsinstanser også i de nærmeste årene. A t ankesakene i pådømmelsen av forvaring tar lang tid, må man nesten regne med i dagens rettssystem.

Det er im idlertid kritikkverdig at ankesakene i spørsmålet om forlengelse av tidsram­

men tar så lang tid at man går utover den opprinnelige sluttdatoen for tidsrammen. I slike tilfeller overføres fengslede forvaringsdømte til varetekt i påvente av at ankesaken b lir avgjort, noe som er svært uheldig for den forvaringsdøm te. For å unngå ekstra belastninger for de straffedømte er det v ik tig at både forlengelsessaker og konverte- ringsspørsmål b lir avgjort før henholdsvis tidsrammen og sikringstiden løper ut.

Etter hvert som rettspraksis ”setter seg” er det rim e lig å anta at færre saker v il b li avgjort i Høyesterett. Så langt har v i ingen grunn t il å tro at dette v il skje i overskuelig frem tid. Våre antakelser heller i retning av at forvaringens ” kjerne­

om råde” i stor grad v il gjelde de samme sakene som tid lig ere førte til deldom ­ mer. Endringene som ble gjort helt på tampen av revideringsprosessen (m ulighet til å fastsette en tidsram m e o p p til 21 år og idøm m e fo rv a rin g ved første gangs lovbrudd), g jø r at fo rv a rin g frem står som lovens strengeste straff. D ette med-

fører at forvaringsbestem m elsen også testes ut overfor andre typer lovbrudd, for eksem pel u lik e form er fo r grov krim in a lite t innenfor organiserte nettverk. D isse lovbruddene v ille i de fleste tilfe llen e ha m edført forholdsvis strenge fengselsstraf­

fer hvor sam funnsbeskyttelsen kunne b litt ivaretatt ved lange fengselsopphold. En s lik bruk av forvaringsinstituttet lig g e r langt unna den o p rin n elig e intensjonen med forvaring. V årt spørgsm ål er om dette er en ønskelig u tviklin g .

R e fe ra n ser

Andenæ s, Johs. (1989): Alm innelig strafferett, O slo, Universitetsforlaget

B rev fra Justisdepartem entet til Ila (1998): Iverksettelse av nytt særreaksjonssys- tem - tilrettelegging av forholdene f o r bruk av Ila som "forvaringsanstalt ”,

15. ju li 1998

Hennum , R a g n h ild (2002): ” N ye strafferettslige sæ rreaksjoner”, M aterialisten, nr. 1/2

Ila fengsel, forvarings - og sikringsanstalt (2002): Forv a rin g

Ila fengsel og sikringsanstalt (2001): Prosjektrapport forvaring, andre utkast Innst.O. nr. 113 (2000-2001): In n stillin g fra justiskom iteen om lov om erindringer i

straffeloven og i enkelte andre lover (endrig og ikraftsetting av strafferettslige utilregnelighetsregler og sæ rreaksjoner samt erind ringer i straffeloven §238 og §239

Innst.O. nr. 34 (1996-1997): Innstilling f r a justiskomiteen om lov om endringer i straffeloven m.v. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner) Johnsen, B e rit (2003a): ” Forvarin g i ta ll og tekst: Forvarin g sstatistikk 1. januar

2002 - 28. februar 2003”, Dokumentasjon og debatt, nr. 2, Oslo, Krim inalom s- orgens utdanningssenter

Johnsen, B erit (2003b): Gjennomføringen av forvaringsstraffen og innholdet i den - delrapport 1, O slo, K rim inalom sorgens utdanningssenter, internrapport N ilson , På l (2005): ” B ru k av rettspsykiatrisk sakkyndige i forvaringssaker”, Tids­

skrift f o r strafferett, nr. 1

N O U 1990: 5 Strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner

N O U 1983: 57 Straffelovgivningen under omforming: Straffelovkommisjonens delutredning I

N O U 1974: 17 Strafferettslig utilregnelighet, strafferettslige særreaksjoner Ot.prp. nr. 46 (2000 - 2001): Om lov om endringer i straffeloven og i enkelte andre

lover (endring og ikraftsetting av strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner samt endringer i straffeloven §§238 og 239)

Ot.prp. nr. 87 (1993-1994): Om lov om endringer i straffeloven m.v. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner)

66 Berit Johnsen og Birgitte Langset Storvik Rieber-M ohn, Georg Fr. (2003): ” Forvaring - en strafferettslig særreaksjon” , Ju-

ristkontakt, nr. 4 og 5

R u n d skriv nr. 4/2001: R u n d skriv fra Riksadsvokaten: Utilregnelighetsregler og særreaksjoner

Slettan, Svein og Øye, T o ril (1997): Forbrytelse og straff. Læ rebok i strafferett, O slo, Tano Aschehoug

Statistisk sentralbyrå: Krim inalstatistikk, perioden 1992-2001

S torvik, B irg itte Langset (2003): Straffegjennomføring etter lov av 18. mai 2001 nr. 21, K ristiansand, H øyskoleforlaget

Syse, A sla k (1997): ” Døm t til behandling - frikjen t til fengsel. Nye strafferettslige ansvarsregler og særreaksjoner”, Nytt i strafferetten, nr. 1, s. 21-63

Forkortelser

Innst.O: In n stillin g til O delstinget (Stortingskom iteens forslag til vedtak) Ot.prp: O delstingsproposisjon

N O U : Norges offentlige utredninger

Noter:

1 I N orge er en person å anse som utilregnelig dersom han er psykotisk, psykisk utviklingshem - met i høy grad eller bevisstløs (med m indre bevisstløsheten er en følge av selvforskylt rus), jf.

straffeloven §§ 44 og 45.

S ikringsinstituttet er også opphevet i forhold til utilregnelige lovbrytere. Disse kan dømm es til særreaksjonene tvungent p sykisk helsevern e lle r tvungen om sorg for psykisk u tv ik lin g s- hemmede. U nntaksvis åpner lovverket for at også utilregnelige lovbrytere kan ta opphold i en forvaringsanstalt under krim inalom sorgen. Dette gjelder personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern der opphold på psykiatrisk institusjon ikke lenger anses rik tig for domfelte, samtidig som gjentakelsesfaren vurderes t il å være for stor til at reaksjonen kan opphøre.

2 N O U 1974:17.

3 N O U 1983:57.

4 N O U 1990:5.

s Ot.prp. nr. 87 (1993-1994).

6 Innst.O. nr. 34 (1996-1997).

7 Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) og Innst.O. nr. 113 (2000-2001).

8 For en mer detaljert gjennomgang av historikken, se Hennum 2002.

9 L o v av 17. januar 1997 nr. 11.

10 Kom binasjon ubetinget fengsel og sikring, det såkalte dobbeltsporede system.

11 K rim in alstatistikk, Statistisk sentralbyrå.

12 K ild e. Kom pis. A lle ta ll er fra 21. mars 2006.

13 Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) s. 39.

14 Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) s. 43.

15 Heierdal, Tone og Johansen, C ecilie (2005): ” M iljøarbeid overfor forvaringsdømte på Bredtveit”, foredrag på konferansen Om vi bare visste ..., Stjørdal, 9.-10. november, 2005.

16 Høyesterettsdom av 18. desember 2002 nr. 668.

17 Straffeloven § 39 c.

18 Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) s. 111.

19 N O U 1990:5 s. 84.

20 Straffeloven § 229 første alternativ, jf. § 232.

21 Straffeloven § 195 første ledd, første alternativ, og stri. § 212 (nåværende § 201).

22 Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) s. 31.

23 Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) s. 111.

24 Innst.O. nr. 34 (1996-1997) kap 8.5, NOU:1990 s. 110.

25 Straffeloven § 39 d.

26 Samtale R a ndi Rosenqvist, 22.november 2005.

27 Straffeprosessloven § 165, jf. § 139.

28 R u ndskriv fra Riksadvokaten nr. 4/2001.

29 Se for eksempel Ot.prp. nr. 87 s. 89 og 103, og Innst.O. nr. 34 (1996-1997) kap. 12.

30 Høyesterettsdom av 18. desember 2002 nr. 668.

31 Høyesterettsdom av 18. desember 2002 nr. 663.

32 Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) s.112, N O U 1974:17 s. 97.

33 Høyesterettsdom av 18. desember 2002 nr. 668 og høyesterettskjennelse av 18. desember 2002 nr. 915.

34 Innst.O. nr. 34 (1996-1997) kap. 8 s. 7.

35 Høyesterettsdom av 18. desember 2002 nr. 663.

36 I Høyesterettsdom av 27. ju n i 2002 er tidsrammen satt hele seks år høyere enn antatt alternativ fengselsstraff.

37 Innst.O. nr. 34 (1996-1997) s. 22.

38 Se spesielt Ot.prp. nr. 87 (1993-1994) kap. 8, Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) kap. 5.5.

39 Fo rsk rift om gjennom føring av særreaksjonen forvaring § 3 av 5. mars 2004, gitt i m edhold av straffeloven § 39 h og straffegjennom føringsloven § 5.

40 Straffeloven § 39 f.

41 Straffeloven § 39 g.

42 Straffeloven § 53 nr. 2 til 5.

43 Straffeloven § 39 g og forskrift om gjennom føring av særreaksjonen forvaring § 15.

44 Nærmere om fastsettelse av v ilk å r ved prøveløslatelse, se S torvik 2003.

45 Innst.O. nr. 34 (1996-1997) kap. 8 s. 7.

46 N O U 1974: 17 s. 151, N O U 1990:5 s. 118.

47 Dom i Bergen tingrett av 10. mai 2005 og kjennelse i Borgarting lagmannsrett som stadfester dom i O slo tingrett av 13. mai 2005.

48 I et brev fra Justisdepartementet til Ila fra 15. j u li 1998 frem går det a t : ” .. det er vanskelig å beregne antall personer som v il b li dømt til den nye særreaksjonen ...”

49 Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) s. 31.

50 N O U 1990:5 s. 17 og 117.

51 R u ndskriv fra Riksadvokaten nr. 4/2001.

52 Kilder: Kom pis og kriminalstatistikken. Tallene er fra årenes begynnelse. Det kan hende at det i lø ­ pet av årene til tider har vært mer enn sju og mindre enn to fengslede kvinnelige sikringsdømte.

53 13 personer sto tiltalt for delaktighet i en av norgeshistoriens groveste bankran ( N O K A S tel- lesentral), der en politim ann ble skutt og drept. A lle de tiltalte de ble dømt i tingretten.

54 Innst.O. nr. 34 (1996-1997) vedlegg 1 og Syse 1997 s. 57 flg.

Adresse:

K rim inalom sorgens utdanningssenter Teisenveien 5

N O -0602 O S LO