Romantikernes ensidige evangeliske budskap om subjektets frigjørelse i kunsten og poesiens frigjørelse i originaliteten må neddempes i litteratur-kritikken for at flere dimensjoner ved den romantiske kunsten kan tre fram.
Vi har sett at Ewalds diktspråk kan beskrives som samtidig videre-føring, utbygging og ny anvendelse av kjente koder og strukturer. Føl-gende romantiske tanke problematiseres dermed, som Peer K. Sørensen uttrykker slik:
Grundlaget under den klassicistiske retorik, som under den retori-ske tradition i det hele taget, er en levende tro på det almenes pri-mat og sammenfaldet mellem res og verbum: virkeligheden har ek-sistens i sproget og omvendt. Retorikken er derfor som tekstmaski-ne konfrontativt intertekstuel. Dens grundlag er kanon, dens prin-cip imitatio. At give sine erfaringer sprog er således ikke et pro-blem for en klassicist; han kan bare tage for sig i traditionens store billedlager. Ganske anderledes forholder det sig dér, hvor individu-aliteten med sin særegenhed presser sig på og nægter at lade sig forsone med det almene.26
Slike synspunkter innebærer etter min mening en urettmessig naivisering av den retorisk bevisste dikter, som tvert imot til alle tider har vært pre-get av bevisstheten om den spraklige konstruksjonen som teksten er.
Opplysningens språkkritikk er allerede til stede i den retoriske bevissthe-ten, som viser seg ved et ambivalent og problematisk forhold til elocutio / ornatus. De stadig tilbakevendende spørsmålene for retorene når orna-tus skulle gjennomgås, var: når, hvordan, skal og kan man forsvare å utsmykke språket på de konvensjonelle måtene?
Fordi tankeinnholdet skulle danne kjernen og midtpunktet i teksten, kjempet de seriøse retorikere med (og mot) ornatus. På den ene siden var den spraklige utsmykningen nødvendig og ønskelig, og det framkalte in-teresse, skjønnhet og tilhørernes velvilje; på den andre siden var orna-menteringen unødvendig og farlig, det innebar forføreriske og fordunk-lende egenskaper.
Fascinasjonen for språkets ornamentikk er også fascinasjonen for språkets konvensjonalitet. De retorisk skolerte opererte med en sterk skriflig bevissthet om nettopp avstanden mellom konvensjonell form og språkuttrykk på den ene side, tanke og meningsinnhold på den annen si-de. Den retoriske tradisjon rommer derfor i seg selv - er faktisk grunn-leggende basert på - en fraværstanke: tanken om at språkets uttrykksside kan stå i misforhold til dets innholdsside - eller må. Det er denne retori-ske bevisstheten som man kan finne reflektert - tematisert og demon-strert - i »Rungsteds Lyksaligheder«.
Ewald - og de fleste av de romantiske dikterne - var sosialisert inn i en retorisk tradisjon og litteratur. Å »avsløre« slike ambivalenser i deres tekser er egentlig bare å avdekke noen spraklige og litterære refleksjoner som i den romantiske selvforståelsen har blitt utsatt for en kollektiv glemsel og fortrengning. Her er altså for så vidt intet nytt. Den
romanti-Ewalds opplysende og romantiske diktkunst • 63 serte teksten framstår som en aksentuering av nettopp denne erkjennel-sen. På den ene siden ved at den gis direkte uttrykk, ofte i det som kailes
»romantisk ironi«; på den andre siden ved de betydningsladende grepene som den romantiserende teksten avslører, den pragmatiske holdningen til konvensjonene som den romantiske bevisstheten har inntatt.
I lesningen av »Rungsteds Lyksaligheder« har det romantiserende blitt beskrevet i lys av tradisjonen, som en videreføring av den, men på noen anneriedes mater som gjør at man kan tale om en romantisk tekst. Lese-ren kan i den konfronteres med sin egen konvensjonalitet - eller bli offer for romantikernes pragmatiske, retoriske grep og mystifikasjoner, fordi bevisstheten om disse kodene, genrene, modiene idag i stor grad er utsatt foren kollektiv glemsel - i opplysningens og romantikkens ånd. Den de-konstruksjon som blant annet Paul de Mans lesninger knyttes til, inne-bærer en gjenoppdagelse av de romantiserende grep som dikterne i opp-lysningens navn foretok for å skape et grunnlag for ny betydningsfullhet i det poetiske språket. Vi har blant annet sett at den avslørcnde skriften tilfører betydning.
Litteratur
»Da jeg var syg« (1771).
»Haab og Erindring« (1772).
Levnet og Meeninger (1774-75).
»Rungsteds Lyksaligheder. En Ode« (1775).
»Til min M***« (1780).
Dansk litteraturhistorie bind 4 København 1983.
Vilhelm Andersen: Illustreret dansk Litteraturhistorie bind II København 1934.
Bengt Algot Sørensen: Symbol und Symbolismus in den dsthetischen Theorien des IH. Jahrhundens und der deutschen Romantik København 1963.
A. Amirova m.fl.: Abriss der Geschichte der Linguistik Leipzig 1980.
Leonid Arbusow: Colores Rhctoriei Gottingen 1963.
Hans Arens: Sprachwissenschaft [...] Band 1 iVIiinchen 1969.
Aristoteles: Retorik Platonselskabets skriftserie / MTF 1983.
F. J. Billeskov Jansen: Danmarks Digtekunst bind II København 1947.
Lothar Bornscheuer: l'opik. '/.ur Struktur der gesellsehaftliehen Einhildungskraft Frankfurt a.M. 1976.
Hans Brix: »Rungsteds Lyksaligheder«, i Fagre Ord. Smaa Kommentarer til be-rømte danske Digte København 1908.
Ernst Robert Curtius: Europdische Literatur und lateinisches Mittelalter Bern 1948.
Jørgen Elbek: På sporet efter enhjørningen Århus 1992.
Horace Engdahl: Den romantiska texten Stockholm 1986.
I. Falbe-Hansen: »Rungsteds Lyksaligheder. Et Tolkningsforsøg« i Øhlen-schlægers nordiske Digtning København 1921.
Thomas H. Greer: A Brief History ofthe Western World USA 1982.
Erik Lund, Mogens Pihl og Johannes Sløk: De europæiske ideers historie Køben-havn 1982.
Paul de Man: The Rhetoric of Romanticism New York 1984.
Klaus P. Mortensen: analyse i Kritik 1976 s. 104 ff.
Friedrich Schlegel: Kritische Schriften und Fragmente b. 1 Paderborn 1988.
Peer E. Sørensen: Håb og erindring. Johannes Ewald i Oplysningen Køben-havn 1989.
Keld Zeruneith: Soldigteren. En biografi om Johannes Ewald København 1985.
Noter
1. Friedrich Schlegel i »Uber das Studium der Griechischen Poesie« 1795-97.
2. Friedrich Schlegel op.cit. s. 73.
3. I løpct av de siste 7 år i Keld Zeruneith: Soldigteren. En biografi om Johan-nes Ewald 1985 s. 264-275, Peer E. Sørensen: Haab og Erindring. JohanJohan-nes Ewald i Oplysningen 1989 s. 29-71, Jørgen Elbek: På sporet efter enhjørnin-gen 1992, Klaus P. Mortensen: Himmelstormerne (1993).
4. Sørensen 1989 s. 58-59 - min kursivering.
5. »Landskabet tømmes for substantialitet i disse strofer - og de er dog ét langt råb om den.« Peer E. Sørensens innledning til disputatsforsvar, trykt i LÆS
12/90 s. 21.
6. »framfor allt antikens mytologi, den klassiska varldens geografi och historia, herdefiktionens landskap och persongalleri, den officiella historieskrivnin-gens fosterlandska hjaltefigurer samt bibelns gestalter, som dock utnyttjades sparsamt.« Engdahl 1986 s. 37-38.
7. F. J. Billeskov Jansens verk om Danmarks Digtekunst (København 1958) og beskrivelsen av den danske Romantik og Romantisme er et illustrerende ek-sempel på et lignende perspektiv på romantikkens kunst, romantikken som frigjøringen. Det viser seg blant annet ved betegnelser som »Omvendelsen«
til romantikken og det romantiske »Evangelium«, romantikken som »For-løsning«, »kunstnerisk Revolution« og arkimedisk punkt.
8. Paul de Man: »Wordsworth and Holderlin« i: The Rhetoric of Romanticism 1984 s. 49-50.
9. Bernard Fontenelle (1657-1757) - sitert fra Thomas I-I. Greer: A Brief Histo-ry ofthe Western World 1982 s. 370 - mine understrekninger. Tanken om den poetiske symbolismen som romantikerne utviklet, kan anses som kunstens gjensvar til de matematiske tegns utfordring, det å etablere språklige tegn som umiddelbart og entydig betegnet seg selv og ikke mer.
10. Bokcn fikk stor betydning og ble trykt i mange opplag, så sent som i 1830. I
Ewalds opplysende og romantiske diktkunst • 65 1801 utkom en dansk »Almindelig Grammatik« skrevet av Syl vestre de Sa-cys på grunnlag av blant annet den franske Port Royal-grammatikken.
11. Denne oppdelingen i ytre og indre sprak, overflatenivå og underside, har si-den vært levende i språktenkningen, og kan gjenfinnes blant annet i Saus-sures oppdeling i parole og langue og i transformasjonsgrammatikkens sy-stem med overnatestruktur og dypstruktur.
12. Jean-Jacques Rousseau: F.ssai sur l'origine des langues - utkom posthumt 1781.
13. Det er viktig her å understreke hvordan den temporære betegnelsen opprin-nelse samtidig er basert på en rom-metafor, kilden idet den rinner fram fra fjellet eller jorden, før noen inngrep er foretatt på den. Spørsmålet etter det originale uttrykk er spørsmålet etter det opprinnelige uttrykk, det indre all-menne sprak - og innebar ikke i utgangspunktet altså et spørsmål etter det forskjellige eller individuelle.
14. Asbjørn Aames: »Jacques Rousseaus kulturkritikk« s. 140 i Jean-Jacques Rousseau: Om idikheten mellom menneskene - dens opprinnelse og grunnlag Oslo 1984.
15. Jf. bl.a. Zeruneith 1985 s. 13611".
16. Den syntaktiske sammenknytningen av strofe 1-4 er pål'allende - og velkom-mentert. Her opptrer 5 lange adverbiale ledd som alle hører til den samme oversetningen. Til slutt i strofe 4 oppsummeres alle de foregående ledd med det påpekende pronomen »Der« - og så får vi endelig subjekt og verbal:
»fyldte Camoenen mit Bryst.-« Det er en sterkt spenningsskapende konstruk-sjon, der det som konvensjonelt danner basis i setningen, ncksusleddet, for-skyves og lar vente på seg gjennom fire hele strofen.
17. Jf. også Jørgen Elbek 1992 s. 64, som deler diktet inn på samme mate. Hans Brix finner en harmonisk tredelt struktur der »Dets ni Strofer deles naturligt i tre Afdelinger... De tre første Vers er landskabelige af Indhold; de tre midter-ste lader Sangen stige svulmende indtil Læbernes Rand. De tre sidmidter-ste Vers er selve Hymnen og dens Virkninger.« Hans Brix 1908.
18. Om loens amoenus - se beskrivelse i Sørensen 1989 bl.a. s. 38.
19. Dette er også Keld Zeruneith inne på i sin lesning av »Rungsteds Lyksalighe-der«, idet han påpeker at den beskrevne naturen er bærer av tiere sett av egen-skaper. Den kvinnelige natur eier både elskerinnens og moderens attributter.
Den moderlige naturen har både et positivt aspekt, er det elementet som kunstneren skylder sin opprinnelse, og derfor sin takk og lovprisning - og et negativt: den er det element kunstneren må frigjøres fra. Elskerinnen er farlig ved sin forføreriske skjønnhet. Zeruneith 1975 s. 270 ff. Jf. også Elbek 1992 s. 63-64 og Klaus P. Mortensens artikkel i Kritik 38/1976, begge finner en sterk erotisk ladning i landskapet som adskiller det fra begrepet om det klas-siske pastorale landskap.
20. Peer E. Sørensen legger i sitt verk om Hvvald vekt på Rousseaus tekster som et viktig utgangspunkt for lesningen av Ewalds skrifter.
21. »Aposiopesis [...): -Stillschweigen mitten in der Rede, [...] woerst die Haupt-sache kommt, also: Verschweigen und Erratenlassen des bewegten Fortschrei-tens, die der Einbildungskraft die Ausfiillung des Weggelassenen iiberlåsst.
Zweck: Leidenschaftliche Ausdruckssteigerung«. Arbusow 1963 s. 48.
22. For å fylle pronomenet har det tidligere vært foreslatt: dikterens mor, elsker-inne, elskerinnens mor, dikterens vennelsker-inne, leseren (-innen), moder natur (de to siste hos h.h.v. Peer E. Sørensen og K. Zeruneith).
23. Friedrich Schlegel: Uber das Studium der Griechischen Poesie« 1795-97 i Studienausgabe Paderborn 1988 b. 1 s. 114.
24. Den samme logikken gjenfinnes forøvrig innenfor retorikkens logikk, blant annet ved figuren hyperbaton, omkastning av vanlig ordfølge. Det negatives og ustrukturertes kraft har lang tradisjon i vår litteratur. Ved anormalitet og uskjønnhet innskrives nettopp interesse, og dermed betydningskraft.
25. Om det romantiske symbol i forhold til bl.a. etablerte topoi skriver Bengt Al-got Sørensen i Symbol und Symbolismus in den åsthenschen Theorien des 18.
Jahrhunderts und der deutschen Romantik København 1963.
26. Sørensen 1989 s. 300.